Skamstraff var særlig i middelalderen og tidlig nytid en ganske vanlig straffereaksjon for visse typer lovbrudd. Denne formen for avstraffelse fant normalt sted på torg i byene eller andre "offentlige" steder og hadde til hensikt å bringe skam over lovbryteren, ydmyke og ramme ham eller henne psykisk. Den kunne kombineres med korporlig avstraffelse eller forvisning.

I all hovedsak synes skamstraffene vi kjenner fra Norden å være innført etter utenlandske mønstre. Av norske eksempler kan særlig disse nevnes:

Fra Gulatingsloven kjenner vi steining og spissrotgang som straff for mindre tyverier, fra Frostatingsloven også snauklipping og rulling av hodet i tjære og dun før spissrotgangen. 

En stor kongelig forordning om handelen og håndverkene i Bergen fra kong Eirik Magnusson, utstedt i 1280-årene, foreskrev som straff for visse brudd på bestemmelsene om brygging og salg av øl at den skyldige skulle "dra stein" og være utleg (fredløs eller forvist) fra byen. Andre steder i Norden omtales de "byens steiner" som ble brukt til slike avstraffelser, noen steder er de også bevart. Dels skulle de bæres enkeltvis, dels ble de lenket sammen to og to.

En nærmere 100 år senere forordning om forholdene i Bergen, utstedt av kong Håkon VI Magnusson (1364-1380), slo fast at horer, tyver, menedsmenn og andre udådsmenn skulle forvises fra byen. Kom de tilbake, skulle de både miste øret og "dra stein fra byen". I den samme forordningen heter det dessuten at gifte kvinner som var utro mot mennene sine, skulle "vise sin stand" ved å kle seg som friller (dvs. i denne sammenhengen: prostituerte).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.