Tuvalus historie

De første innbyggerne på Tuvalu-øyene kom trolig nordfra for 2000–3000 år siden. Tuvalu er først omtalt i europeiske kilder i 1568 av spanjolen Álvaro de Mendaña (1542–1595), men han gikk ikke i land. I 1819 seilte den britiske kapteinen Arent Schuyler de Peyster (1736–1822) gjennom det sørlige Tuvalu med skipet Rebecca, og kalte øyene Ellice Islands etter Edward Ellice, eieren av skipets last.

De første europeerne kom til øyene i perioden 1568–1826. Britiske misjonærer kom fra Samoa i 1860-årene. Omtrent samtidig ble øyene rammet av slavehandel og europeiske sykdommer. Fra 1850 til 1875 skal befolkningen ha minket fra 20 000 til 3000 personer. Mellom 1862 og 1864 tok slavehandlere fra Peru mer enn 400 mennesker fra Funafuti og Nukulaelae til fange. Ingen av dem vendte tilbake.

I 1892 ble Tuvalu sammen med Gilbertøyene et britisk protektorat, Gilbert and Ellice Islands Colony. Protektoratet var koloni fra 1916 til 1975. Øyene lå utenfor kampsonen under andre verdenskrig. Ved en folkeavstemning i 1974 skilte Tuvalu lag med Gilbertøyene, som ble en del av Kiribati. 1. oktober 1978 ble Tuvalu et selvstendig monarki innen Samveldet av nasjoner. Øynasjonen fremsto lenge som et av regionens mest stabile demokratier med sunne finanser og et selvstendig rettsvesen. Siden tusenårsskiftet har de politiske forhold vært mer ustabile med mange maktskifter.

Tuvalu kom i 1992 i konflikt med den britiske regjeringen etter å ha krevd erstatning for den dårlige forfatningen øyrikets økonomi og infrastruktur angivelig var i ved kolonistyrets slutt. Et av ankepunktene var at britene under andre verdenskrig lot USA bygge en base som fremdeles gjør bortimot halve hovedatollen Funafuti ubeboelig. Kravene ble avvist. Regjeringen reagerte på dette ved å stryke Union Jack av Tuvalu-flagget, men tok senere tilbake det gamle flagget. Utgaven uten Union Jack var dermed bare i bruk i 1995–1997. Et forslag om å forlate Samveldet av nasjoner og ikke lenger anerkjenne den britiske monarken som statsoverhode, ble avvist av nasjonalforsamlingen.

En rapport fra FNs miljøprogram advarte i 1989 om at Tuvalu er en av fem øygrupper som er særlig truet av den såkalte drivhuseffekten. I 1990-årene brakte Tuvalu problemet gjentatte ganger på bane i internasjonale fora, med henstilling til industrilandene om strakstiltak mot klimaendringer. Tuvalu mener drivhuseffekten og globale klimaendringer kan være årsak til en dramatisk økning i frekvensen av sykloner og tropestormer. Protester er i første rekke blitt rettet til USA for å ha slått vrak på Kyotoavtalen. Regjeringen har bedt Australia og New Zealand om å ta imot tuvalere når de antas å bli nødt til å forlate øyriket en gang i fremtiden. Bare New Zealand har sagt seg villig til å ta imot et begrenset antall tuvalere. Australia har etablert en forskningsstasjon for å følge med på endringer i vannstanden, som regnes å stige 5 millimeter årlig.