Terra Nova-ekspedisjonen

Selve ferden mot Sydpolen var atskillig mer logistisk komplisert enn Amundsens opplegg med ski og hundesleder. Scotts plan var å starte med 16 menn hvorav 12 etter hvert skulle returnere til basen. To motorsleder, ti ponnier og 23 hunder startet, de første med motorsledene fra Cape Evans 24. oktober 1911. Det første målet var «ett-tonn-depotet» hvor det skulle legges igjen en mengde forsyninger.

Hovedgruppen startet 1. november fra basen ved McMurdo-sundet. Motorsledene stoppet imidlertid etter få dager, og hestene slet under de lave temperaturene. 9. desember ble de gjenlevende hestene avlivet og kjøttet lagt i et depot. Ved foten av Beardmore-breen 11. desember ble hundespannene sendt tilbake til Cape Evans. I nyere tid er det blitt kjent ut fra granskning av skriftlige kilder (dagbøker og brev) at Scott egentlig mente at hundene skulle bringes tilbake for å møte polpartiet på returen fra polpunktet, men at denne beskjeden ikke ble oppfattet klart nok. Mennene måtte nå trekke sine egne sleder uten hjelp av hunder.

4. januar 1912, ved 87° S, endret Scott antall personer for den endelige sydpolsgruppen fra fire til fem mann, og lot samtidig den siste støttegruppen på tre returnere til Cape Evans. Leder for dette partiet var løytnant Edward Evans, den senere Lord Mountevans, og de to andre var William Lashly og Thomas Crean. Sammen med Edward Wilson, Lawrence Oates, Henry Bowers og Edgar Evans fortsatte Scott sydover i håp om at Amundsen ennå ikke hadde ankommet polpunktet.

16. januar 1912 brast drømmen om å bli først på Sydpolen: Foran dem i snøen oppdaget de et av Amundsens svarte markørflagg festet på en sledemei. Dagen etter nådde de polpunktet, og ble møtt av et telt etterlatt av Amundsen og hans menn, samt meldinger som avslørte at nordmennene hadde vært der 35 dager før dem.

Hjemturen fra polpunktet begynte bra for Scott og de fire andre, men etter hvert utartet den til å bli et kappløp mot dårlig vær og utmattelse. 17. februar kollapset Edgar Evans under dagsmarsjen. Han ble båret inn i teltet av de andre, men det var likevel for sent, og han døde samme dag. Ifølge Scotts dagbok skjedde det neste dødsfallet 16. mars 1912, da Lawrence Oates snudde seg til de andre i teltet og uttalte: «I am just going outside and may be some time», før han forlot teltet og gikk ut i stormen, for aldri å bli sett igjen. Han mente at han var blitt en byrde for lagets videre fremgang.

De tre gjenværende – Scott, Bowers og Wilson – fortsatte ferden med mål om å nå det store «ett-tonn-depotet» som de hadde etablert nær 80° S året før. Men 21. mars reiste de teltet for siste gang. De var da cirka 18 kilometer fra depotet, og nærmere kom de aldri. Det blåste storm og alle tre var i svært dårlig forfatning. 29. mars 1912 var siste gang Scott skrev i dagboken sin. I tillegg skrev han flere brev, blant annet et til sin kone Kathleen, med tittelen «Til min enke».

• Robert Falcon Scott
• Edward Wilson
• Henry Robertson Bowers (kjent som Birdie)
• Lawrence Oates
• Edgar Evans

Overstyrmann Victor Campbell ledet en gruppe på seks menn østover fra Cape Evans. De dro med Terra Nova langs den store isshelfen (Barrieren) mot King Edward 7. Land. Der skulle de sette opp en hytte og foreta geografiske og vitenskapelige undersøkelser i området. De ble imidlertid stoppet av tung sjøis og snudde vestover igjen i håp om å finne landingsplass på Barrieren. 3. februar 1911 seilte de inn i bukten som Ernest Shackleton i 1908 hadde gitt navnet Bay of Whales (Hvalbukta) og ble lamslått over å se Fram der. Møtet mellom engelskmennene og nordmennene var vennlig og ble hjulpet av at Campbell kunne norsk. Han hadde tidligere tilbrakt mye tid i Norge og lært å gå på ski og forstå seg på isbreer, snø og fjell. Sammen med kaptein Harry Pennell ble han tatt med for å se på den norske basen Framheim. De ble svært imponert over bruken av hundene og skjønte at dette nok var en fordel for Amundsen relativt til Scotts logistikk. Amundsen tilbød den engelske gruppen å dele landingsområdet, men Campbell og Terra Nova dro videre vestover og returnerte til Cape Evans da de ikke fant andre landingsmuligheter. Campbells østlige gruppe ble deretter til den nordlige med de samme seks deltakerne.

I februar 1911 fraktet Terra Nova de seks ekspedisjonsmedlemmene nordover fra Cape Evans og satte dem i land på Kapp Adare, der Carsten Borchgrevinks Southern Cross-ekspedisjon hadde tilbrakt vinteren 1899. En liten hytte ble satt opp og Borchgrevinks to laftede hytter ble restaurert. Terra Nova dro deretter nordover før vinteren kunne stenge skipet inne. Gruppen på land utførte observasjoner innen geologi, meteorologi, zoologi og magnetisme, men området var uegnet for videre geografisk utforskning selv om det ble forsøkt med sledeutflukter.

Terra Nova hentet gruppen igjen 3. januar 1912, men faren for stormvær gjorde at de ikke fikk med seg det materialet de hadde samlet. For å bøte på dette ble gruppen satt i land igjen lenger sør på kysten, hvor de skulle hentes etter seks uker. Igjen var det fare for dårlig vær som forårsaket problemer, da de bare fikk med seg proviant for et par måneder. Mennene utførte lange sledereiser og samlet vitenskapelig materiale, inkludert fossile trestammer som var tidlig bevis på fortidens klima i Antarktis.

Terra Nova greide ikke å forsere isen for å hente gruppen i februar, og mennene måtte overvintre under svært kummerlige forhold og med minimum av mat. Overvintringsstedet fikk navnet Inexpressible Island («Uutsigeligøya»). Da våren kom, gikk de de 370 km sørover til Kapp Evans.

• Victor Campbell (leder)
• Murray Levick (lege)
• Raymond Priestley (geolog)
• George Abbott (underoffiser)
• Frank Browning (underoffiser)
• Harry Dickason (matros)

Edward Wilson hadde deltatt på den tidligere Discovery-ekspedisjonen, hvor han hadde forstått at det måtte være slik at keiserpingviner legger sine egg midt på vinteren og ikke om våren. Pingviner ble betraktet som en primitiv livsform som sto i utvikling mellom dinosaurer og fugler. Wilson mente at studier av embryoene i eggene kunne kaste lys over dette. Sammen med Henry Bowers og Apsley Cherry-Garrard foretok han i juni-juli 1911 en 105 km lang sledereise til pingvinkolonien på Kapp Crozier. Reisen ble i tillegg sett på som en test på den kommende sydpolturen. Turen midtvinters i mørke og isende temperaturer ned til minus 61 grader celcius, med tunge sleder som de trakk selv over ujevn snø som lignet mer på sand i kulden, forklarer tittelen på turen (og på Cherry-Garrards bok om turen). De nådde kolonien etter nærmere tre uker og samlet fem egg, men to av disse ble knust. Det tok seks dager å nå tilbake til Cape Evans etter en reise på 36 dager og 210 kilometer. De måtte trekkes ut av deres gjennomfrosne klær. Da Cherry-Garrard senere fikk overlevert eggene til forskere på Londons Natural History Museum, hadde den vitenskapelige teorien allerede blitt forkastet og eggene ble møtt med liten interesse.

• Edward Wilson
• Henry Robertson Bowers (kjent som Birdie)
• Apsley Cherry-Garrard