Sven Verner Furberg, norsk strukturkjemiker, bror av Petter Furberg

Sven Furberg ble født i Sande i Vestfold og oppkalt etter sin far som var født i Sverige og var garver på Lærfabrikken.

Sven tok realartium i 1940 ved Horten gymnas med M i alle fag og ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo samme høst. Han tok matematikk bifag i 1941, botanikk bifag i 1942 og fysikk bifag høsten 1945 da universitetet var åpnet igjen. Året etter tok han kjemi hovedfag på en oppgave i strukturkjemi hos Odd Hassel. Han fikk utmerkete eksamensresultater, særlig i muntlig. Hovedkarakteren ble 1.32 som den gang ga innstilling til Kongen. Det er imponerende at han gjennomførte studiene på normaltid på tross av krigen og med et slikt toppresultat.

I vårsemesteret 1947 var han vitenskapelig assistent ved universitetet. Da fikk han  stipend fra British Council for studier i fysikalsk kjemi i London i to år. Fra 1.1 1951  var han amanuensis ved Avdeling for uorganisk kjemi, UiO til 5.9 1952 da han ble dosent i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Bergen. I 1956 etablerte han etter oppdrag fra UNESCO et røntgenkrystallografisk laboratorium i Montevideo.

1.8 1957 ble han utnevnt til dosent ved UiO og 1.1 1966 til professor i kjemi samme sted. Han overtok dosenturet etter Milda Prytz og professoratet etter Otto Christian Astrup Bastiansen som hadde overtatt professoratet etter Odd Hassel. Furberg foreleste som dosent over kvantekjemi og statistisk termodynamikk både i Bergen og i Oslo.

At Furberg hadde tatt botanikk bifag viste hans interesse for biologi. Han fikk stipend og dro til professor John Desmond Bernal ved Birkbeck College i London. Bernal var en fargerik personlighet. Han var utdannet i Cambridge og var kjent både som krystallograf og som en aktiv kommunist. Bernal startet sin forskning hos William Lawrence Bragg og var særlig interessert i strukturen av organiske molekyler av biologisk betydning selv om disse hadde en struktur som vanskelig lot seg bestemme med de primitive metodene som den gang var tilgjengelig.

Oppgaven Furberg fikk i London var å bestemme strukturen av utvalgte nukleotider og nukleosider. Han takker i doktoravhandlingen dr. Charles H. Carlisle for å ha gitt ham hjelp og råd i arbeidet og lært ham røntgenkrystallografiteknikk. (Carlisle overtok professoratet etter Bernal.) I en bok fra 2004 om vismannen (the Sage) Bernal sies det om Furberg at han var rolig, høflig og flink (quiet, courteous and clever). Furberg publiserer resultatene som eneforfatter noe som viser at han hadde arbeidet selvstendig. Til Bernals overraskelse greide Furberg å bestemme strukturen av et nukleosid, cytidin. Molekylet er vist i figuren.

Modell av cytidinmolekylet

av Bjørn Pedersen. begrenset

Cytidin er et nukleosid hvor basen er pyrimidin og karbohydratet er ribose. Denne type molekyler inngår i DNA – arvestoff, og Furberg foreslo også en struktur av DNA som en heliks. Modellen ble brukt av James Dewey Watson og Francis Harry Compton Crick da de foreslo sin struktur av DNA som to sammenbundete helikser. For denne modellen fikk Watson og Crick Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1962 sammen med Maurice Wilkins. Mange mener at Furberg skulle hatt den Nobelprisen i stedet for Wilkins. Men han arbeidet alene uten backing fra et norsk miljø som først for sent realiserte betydningen av hva han hadde bidratt med. Furberg arbeidet i skyggen av Odd Hassel og Otto Bastiansen, og da han ble professor i 1966 var lederrollen for en professor redusert - få år senere ble ledere på forskjellige nivå ved universitetet valgt av de ansatte og studentene.

Furberg fortsatte i sitt vitenskapelige arbeider å bestemme strukturen av små molekyler av biologisk interesse som sukkere og sukkerderivater, flere av basene som inngår i DNA, fosforsyre og fosforsyrling. Ved siden av strukturen av cytidin er han særlig kjent for bestemmelsen av strukturen av talidomid og påpekningen av at den ligner strukturen av nukleosidene.

Jeg fulgte Furbergs forelesninger i Bergen i studieåret 1953-54, var en tid i 1959 stipendiat hos ham og fra 1970 hans kollega. Han var en god foreleser. Han konsentrerte seg om sin egen forskning, og som professor foreleste han om biologiske makromolekylers struktur.

I SciFinder er han oppført med 66 vitenskapelige publikasjoner.

(Artikler i Acta Chem. Scand. er nå tilgjengelig på Internett se http://actachemscand.dk/)

Hovedoppgave (1946): Molekylstrukturen av heksaklorbenzol og fast tetraklorcykloheksan. Universitetet i Oslo.

Doktoravhandling (1949): An X-ray study of some nucleosides and nucleotides. Birkbeck College Research Laboratories, London. August 1949.

Furberg, S. Crystal structure of cytidine. Nature 164 (1949) 22-23. Acta Cryst. 3 (1950) 325-33.

Furberg, S.; Petersen, Cherry S.; Romming, Chr. A refinement of the crystal structure of cytidine. Acta Cryst. 18 (1965) 313-20.

Furberg, Sven. The structure of nucleic acids. Acta Chem. Scand. 6 (1952) 634-40.

Furberg, Sven; Hordvik, Asbjorn. The crystal and molecular structure of β -arabinose. Acta Chem. Scand. 11 (1957) 1594-8.

Furberg, S. The structure of 2-deoxyribose. Acta Chem. Scand. 14 (1960), 1357-63.

Furberg, Sven. Structural relation between thalidomide and nucleosides. Acta Chem. Scand. 19 (1965) 1266-67.

Furberg, S.; Solbakk, J. Stereochemistry of the interaction between nucleic acids and basic protein side chains. Acta Chem. Scand. Series B: Organic Chemistry and Biochemistry 28 (1974) 481-83.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.