Otto Chr. Bastiansen

Anon. Begrenset gjenbruk

Otto Bastiansen var en karismatisk, norsk strukturkjemiker med stor innflytelse på norsk forskningspolitikk fra slutten av 1950-tallet til ut på 1980-tallet. Han var en engasjerende samtalepartner og en inspirerende lærer. Han overtok Odd Hassels professorat i fysikalsk kjemi i 1962, og han var en viktig støttespiller under arbeidet som førte frem til Nobelprisen i kjemi 1969. 

Bastiansen var  utdannet ved Universitetet i Oslo. Han tok artium i Drammen 1937, ble cand.real. i desember 1943 med bifagene matematikk, mekanikk og kjemi. Da var universitetet stengt, og Bastiansen slapp muntlig eksamen i hovedfaget som i årsberetningen fra UiO sies å være kjemi. Hans veileder var Christen Finbak, som hadde tatt en magistergrad i kjemi, men som da var amanuensis i fysikk. Bastiansen tok doktorgraden (dr.philos.) i 1949.

Han var assistent, universitetsstipendiat og amanuensis ved Kjemisk institutt i Hassels gruppe fra 1945 til 1955; de siste tre månedene som dosent. 1. april 1955 etterfulgte han Christen Finbak som professor i teoretisk kjemi ved Norges tekniske høgskole. I 1962 ble han professor i samme fag i Oslo. I 1964 etterfulgte han Odd Hassel i professoratet i fysikalsk kjemi. Han ble etterfulgt av Hans Martin Seip i professoratet i 1988.

Bastiansens fagområde var bestemmelse av strukturen av små molekyler i gassfase med elektrondiffraksjon. Han samarbeidet med Odd Hassel i de første årene av konformasjonsanalysen (se konformer) og studerte særlig sammenhengen mellom bevegelse og molekylstruktur, og tok Oslogruppen i elektrondiffraksjon videre etter pionerårene med Hassel. Bastiansen etablerte ikke et elektrondiffraksjonslaboratorium i Trondheim, men benyttet laboratoriet i Oslo – en tradisjon som ble fulgt etter at han forlot Trondheim i 1962. Hans Martin Seip overtok professoratet i fysikalsk kjemi etter Bastiansen i 1988. 

Fra 1960 til 1962 var Bastiansen prorektor ved NTH og i perioden 1965-69 formann i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd (NAVF). Han ble valgt til prorektor ved Universitet i Oslo for perioden 1970–72 da Johannes Bratt Andenæs var rektor, og han ble selv valgt til rektor i perioden 1973–75. Bastiansen ble gjenvalgt for 1976 da den nye loven for UiO trådte i kraft og skulle settes i verk. Han ble etterfulgt av Bjarne Arentz Waaler. Med den nye universitetsloven ble en ny administrasjonsordning innført ved UiO. Bastiansen hadde vært en varm forkjemper for en demokratisk ordning. Han ble valgt som bestyrer ved Kjemisk institutt allerede i 1965 da en lignende ordning ble innført som en prøveordning. Han var en meget populær rektor og utenfor universitetet kjent i vide kretser. Håkon Stenstadvold har malt et utradisjonelt rektorportrett av ham.

Bastiansen var som postdoktor ved California Institute of Technology (Caltech) i 1950 hvor han traff Linus Carl Pauling og andre fremstående forskere. Hassel og Finbak hadde vært der på sin store tur i USA i 1939 hvor de besøkte en rekke sentrale forskere innen strukturkjemi, så Bastiansen styrket med sitt opphold gamle kontakter mellom USA og Oslo. Han var senere gjesteprofessor i lengre perioder ved forskjellige amerikanske universiteter og i en kortere periode ved universitetet i Moskva.

Otto Christian Astrup Bastiansen ble valgt som medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi i 1955 og var et fremtredende medlem særlig i tiden etter 1976 da han hadde gått av som rektor. Han kjempet alltid for grunnforskningen som fundamentet i det moderne samfunn. 

  • Hovedoppgave (1943): Strukturanalyse av noen væsker ved Fourieranalyse av Debye-Scherrer-diagrammer.
  • Doktoravhandling (1948): Om noen av de forhold som hindrer den fri dreibarhet om en enkeltbinding.
  • Studentene fra 1938: biografiske opplysninger, statistikk og artikler samlet til 25 års jubileet 1963.
  • Grunnforskningen. Det moderne samfunns fundament. Det Norske Videnskaps-Akademis Årbok 1981.
  • The Norwegian Gas Electron-diffraction group. J. Mol. Struct. 128 (1998) 3-12.
  • Minneskrift redaktører: A.J. Barnes og Marit Trætteberg: Gas electron diffraction: Molecular structure and conformational analysis. J. Mol. Struct. 445 (1998) 1-342.
  • Norsk biografisk leksikon, 2. utgave

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.