Sven Furberg var en norsk strukturkjemiker som er særlig kjent for sitt bidrag til beskrivelse av strukturen av DNA, og andre stoffer av biologisk betydning som talidomid. Han var bror av Petter Furberg.

Sven Furberg ble født i Sande i Vestfold og er oppkalt etter sin far som var født i Sverige og var garver på Lærfabrikken.

Sven tok realartium i 1940 ved Horten gymnas med M i alle fag og ble immatrikulert ved Universitetet i Oslo samme høst. Han tok matematikk bifag i 1941, botanikk bifag i 1942 og fysikk bifag høsten 1945 da universitetet var åpnet igjen. Året etter tok han kjemi hovedfag på en oppgave i strukturkjemi hos Odd Hassel. Han fikk utmerkete eksamensresultater, særlig i muntlig. Hovedkarakteren ble 1.32 som den gang ga innstilling, altså innberetning til Kongen. Han gjennomførte studiene på normaltid på tross av krigen.

I vårsemesteret 1947 var han vitenskapelig assistent ved universitetet. Da fikk han  stipend fra British Council for studier i fysikalsk kjemi i London i to år. Fra 1.1.1951  var han amanuensis ved Avdeling for uorganisk kjemi, UiO til 5.9.1952 da han ble dosent i fysikalsk kjemi ved Universitetet i Bergen. I 1956 etablerte han etter oppdrag fra UNESCO et røntgenkrystallografisk laboratorium i Montevideo.

1.8.1957 ble han utnevnt til dosent ved UiO og 1.1.1966 til professor i kjemi samme sted. Han overtok dosenturet etter Milda Prytz og professoratet etter Otto Christian Astrup Bastiansen som hadde overtatt professoratet etter Odd Hassel. Furberg foreleste som dosent over kvantekjemi og statistisk termodynamikk både i Bergen og i Oslo.

At Furberg hadde tatt botanikk bifag viste hans interesse for biologi. Han fikk stipend og dro til professor John Desmond Bernal ved Birkbeck College i London. Bernal var en fargerik personlighet. Han var utdannet i Cambridge og var kjent både som krystallograf og som en aktiv kommunist. Bernal startet sin forskning hos William Lawrence Bragg og var særlig interessert i strukturen av organiske molekyler av biologisk betydning selv om disse hadde en struktur som vanskelig lot seg bestemme med de metodene som den gang var tilgjengelig.

Oppgaven Furberg fikk i London var å bestemme strukturen av utvalgte nukleotider og nukleosider. Han takker i doktoravhandlingen dr. Charles H. Carlisle for å ha gitt ham hjelp og råd i arbeidet og lært ham røntgenkrystallografiteknikk, ettter at Carlisle overtok professoratet etter Bernal. Furberg omtales i denne perioden som rolig, høflig og flink. Furberg publiserer resultatene som eneforfatter noe som viser at han hadde arbeidet selvstendig. Til Bernals overraskelse greide Furberg å bestemme strukturen av et nukleosid, cytidin. 

Modell av cytidinmolekylet

av Bjørn Pedersen. Begrenset gjenbruk

Cytidin er et nukleosid hvor basen er pyrimidin og karbohydratet er ribose. Denne type molekyler inngår i DNA – arvestoff, og Furberg foreslo også en struktur av DNA som en heliks. Modellen ble brukt av James Dewey Watson og Francis Harry Compton Crick da de foreslo sin struktur av DNA som to sammenbundete helikser. For denne modellen fikk Watson og Crick Nobelprisen i fysiologi og medisin i 1962 sammen med Maurice Wilkins. Mange mener at Furberg skulle blitt tildelt Nobelprisen i stedet for Wilkins. Men han arbeidet alene uten backing fra et norsk miljø som innså for sent betydningen av hva han hadde bidratt med. Furberg arbeidet i skyggen av Odd Hassel og Otto Bastiansen, og da han ble professor i 1966 var lederrollen for en professor redusert - få år senere ble ledere på forskjellige nivå ved universitetet valgt av de ansatte og studentene.

Furberg fortsatte i sitt vitenskapelige arbeide å bestemme strukturen av små molekyler av biologisk interesse som sukkere og sukkerderivater, flere av basene som inngår i DNA, fosforsyre og fosforsyrling. Ved siden av strukturen av cytidin er han særlig kjent for bestemmelsen av strukturen av talidomid og påpekningen av at den ligner strukturen av nukleosidene.

  • Hovedoppgave (1946): Molekylstrukturen av heksaklorbenzol og fast tetraklorcykloheksan. Universitetet i Oslo.
  • Doktoravhandling (1949): An X-ray study of some nucleosides and nucleotides. Birkbeck College Research Laboratories, London. August 1949.
  • Furberg, S. Crystal structure of cytidine. Nature 164 (1949) 22-23. Acta Cryst. 3 (1950) 325-33.
  • Furberg, S.; Petersen, Cherry S.; Romming, Chr. A refinement of the crystal structure of cytidine. Acta Cryst. 18 (1965) 313-20.
  • Furberg, Sven. The structure of nucleic acids. Acta Chem. Scand. 6 (1952) 634-40.
  • Furberg, Sven; Hordvik, Asbjorn. The crystal and molecular structure of β -arabinose. Acta Chem. Scand. 11 (1957) 1594-8.
  • Furberg, S. The structure of 2-deoxyribose. Acta Chem. Scand. 14 (1960), 1357-63.
  • Furberg, Sven. Structural relation between thalidomide and nucleosides. Acta Chem. Scand. 19 (1965) 1266-67.
  • Furberg, S.; Solbakk, J. Stereochemistry of the interaction between nucleic acids and basic protein side chains. Acta Chem. Scand. Series B: Organic Chemistry and Biochemistry 28 (1974) 481-83.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.