Strukturkjemien omfatter bestemmelse av struktur og dynamikk av molekyler, væsker og faste stoffer. Med struktur menes den geometriske struktur: avstander og vinkler mellom atomene og med dynamikk menes hvordan atomene beveger seg i forhold til hverandre i et molekyl, i en væske eller i et fast stoff. 

Før 1910 var det ingen metoder tilgjengelig til å bestemme strukturen av molekyler og faste stoffer, men i løpet av det tyvende århunderede ble det utviklet flere slike metoder. Først røntgenkrystallografi, senere elektrondiffraksjon og forskjellige spektroskopiske metoder: IR-spektroskopi og NMR-spektroskopi. Samtidig ble teorien utviklet: se kvantekjemi og faststoff-fysikk.

To norske pionerer i strukturkjemien var Victor Moritz Goldschmidt og Odd Hassel. Goldschmidt og medarbeidere bestemte strukturen av en rekke uorganiske stoffer og mineraler i 1920-årene. Fra disse data fastsatte Goldschmidt størrelsen på mange atomer. Han så dem som kuler med en viss radius og han bestemte radien. Hassel bestemte strukturen på  sykloheksan og substituerte sykloheksaner i 1940-årene og og fant at de eksisterte i flere konformere.

Utviklingen av strukturkjemien gjorde at måten en kjemiker arbeidet på endret seg. En kjemiker før syntetiserte nye kjemiske forbindelser og bestemte deres egenskaper ved å la dem reagere med andre stoffer. I dag studerer man nye forbindelser ved å benytte strukturkjemiske metoder.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.