Norsk Studio for Elektronisk Musikk

Norsk Studio for Elektronisk Musikk ble etablert etter mange års påtrykk fra flere parter. De viktigste var komponisten Arne Nordheim, Henie Onstad Kunstsenter, sonologimiljøet rundt Lasse Thoresen og Olav Anton Thommesen ved Norges musikkhøgskole, Norsk komponistforening og NRK.

Ideen bak studioet var å sikre arbeidsmuligheter med moderne teknologi for konkret musikk og elektroakustisk musikk, samt syntese og datastøttet komposisjon for norske komponister. Studioet skulle gjøre det mulig å lage elektronisk musikk også i Norge, og sikre at komponistene i Norge ikke skulle sakke akterut i forhold til utviklingen internasjonalt.

Henie Onstad Kunstsenter var på den tiden sterkt orientert mot teknologi i kunsten, og hadde bestilt flere teknologiavhengige verk av Arne Nordheim, Sigurd Berge og Kåre Kolberg.

Satsingen på elektrofoni i opptaks- og konsertsammenheng krevde fagkunnskap. Arbeidet med stadig skiftende oppsett av avspillingsutstyr og høyttalere gjorde at feltet vokste utover det husets vaktmestere behersket. På grunn av dette ble den kanadisk-amerikanske komponisten og kontrabassisten Harold Clark ansatt som lydmester i 1972. Clarks tittel som «lydmester» sier noe om hvilken vekt Henie Onstad Kunstsenter la på musikken, og hvor viktig stillingen ble ansett for å være. Clark var teknisk kyndig, drev studioet og sørget for internasjonal kontaktflate, samtidig som han samarbeidet med komponisten Lasse Thoresen og Tore Simonsen om studioets utdanningsprogram. Clark var studiosjef fra NSEM ble opprettet til studioet flyttet ut av kunstsenteret.

Ved opprettelsen av senteret i 1968 ble det kjøpt inn Carlsson-høyttalere fra Sverige og en spesialbygget mikser fra Kongsberg Våpenfabrikk, men disse var aldri i bruk hos NSEM. Studioet ble utrustet med flere Studer båndmaskiner som ble stilt til rådighet av senteret, ESS høyttalere fra USA og en avansert miksepult som Clark designet i samarbeid med Phillips Norge. Hovedinstrumentet var en digitalstyrt Buchla 502 synthesizer, som besto av en Interdata-74 datamaskin som styrte analog syntese. Systemet var innrettet mot sanntidsfremføringer, og kunne lett flyttes ut av Kunstsenterets lokaler om det skulle være nødvendig. Denne hybride løsningen var i prinsippet den samme som hos svenske Elektronmusikstudion, og det ble arbeidet med slike løsninger også i USA, Canada og Storbritannia, for å nevne noen.

En fordel med systemet til Buchla var at det kombinerte en forholdsvis åpen programstruktur med spenningskontroll. Dette skulle gjøre det mulig å inkorporere nye teknikker for syntese og lydbehandling etter hvert som de ble utviklet, til forskjell fra rene analoge systemer med kompleks sammenkobling av lydbehandlingsmoduler.

Til tross for den korte levetiden på tre år arrangerte NSEM mange konserter hvor egenproduserte verk ble blandet med verk fra EMS og andre komponistmiljøer. Studioet ble også jevnlig besøkt av komponister fra utlandet, som Justus Mathews, Willard Rosenquist, Donald Andrus og Odaline de la Martinez fra USA, Klas Ager fra Salzburg, Bruno Liberda fra Østerrike. Av komposisjoner laget hos NSEM av norske komponister kan nevnes Gunnar Sønstevolds arbeid med den elektroniske delen til Chrico, Arne Nordheims elektroniske deler til Forbindelser og Stormen, Lasse Thoresens verk Marm og Utstrømning, i tillegg til studiosjef Harold Clarks Rouge Permanent, Lament, The Breath, Puls and The Nerve of Life, og The Monkey And The Organ Grinder.

• elektroniske musikkinstrumenter
• elektroakustisk musikk
• Musikk i Norge

• Clark, Harold. (2021). New Music in the Light of Nobleness – A Scandinavian Dream. Oslo: Norsk Musikkforlag
• Rudi, Jøran (2019). Elektrisk lyd i Norge. Oslo: Novus