Nedre Glomsjø

Kart som viser Nedre Glomsjø med lys blå farge, dagens innsjøer med mørkere blå. Isbrekappen som demte innsjøen er i sør og er farget hvit. Piler på breoverflaten viser breoverflatens skråning og retning på isbevegelsen. Rød pil ved Åkrestrømmen viser hvor vannet brøt gjennom breen.
.

Artikkelstart

Nedre Glomsjø var den største bredemte sjøen i Norge på slutten av siste istid. Den var nesten tre ganger større enn Mjøsa og fylte de nordre delene av Østerdalen og Rendalen fra Atnosen og Åkrestrømmen i sør, til vannskillet mot Trøndelag i nord.

Dannelse av sjøen

Her sees strandlinjen til Nedre Glomsjø som en horisontal hylle tvers over hele bildet. Midt på fotoet står to personer som målestokk. Ved Alvdal.
.
Terrengmodell basert på LIDAR fra Kartverket. To strandlinjer er markert med piler i begge ender. De ligger nesten 200 meter over dalbunnen (Glomma), så det har vært en dyp innsjø. Ved Alvdal.
.

Årsaken til at det ble en bredemt sjø i denne regionen er at innlandsisen var tykkest et godt stykke sør for vannskillet. Da breene trakk seg tilbake på slutten av istiden, ble den siste isresten derfor liggende å sperre for Glomma og andre elver som i dag renner sørover.

Nedre Glomsjøs bredder kan ses i form av nær horisontale strandlinjer over lange strekninger i dalsidene, fra Atnosen i sør til utløpet over Rugldalen i nord. På strandlinjeterrassene er det noen steder også strandvoller som er skyllet opp av bølger. Arealet av Nedre Glomsjø var mer enn 1300 kvadratkilometer (km²), den var nesten 410 meter dyp og inneholdt 140 kubikkilometer (km³) vann.

Strandlinjene viser hvor langt sjøen rakk, og derved hvordan innlandsisen trakk seg tilbake sør- og østover i Glomdalen, Rendalen og Femund-traktene. Flere andre bredemte sjøer eksisterte i regionen under isavsmeltingen, for eksempel Store Dølasjø i Gudbrandsdalen.

Bredemningen brister og Nedre Glomsjø tappes

Kart som viser den sydlige del av isbrekappen som demmet Nedre Glomsjø. Svarte piler viser vannstrømmen da sjøen ble tappet: Under breen i Rendalen, nedover langs Glomma til Kongsvinger hvor den delte seg. Noe rant over til Sverige, mens det meste flommet utover Romerike. Blå farge viser oversvømte områder.
.

For om lag 10 400 år siden brast isdemningen i Rendalen. Dette skjedde etter at vanntrykket ble så stort at det fant en passasje under breen. Vannet som rant under breen smeltet og brakk i stykker isen, og snart fosset enorme vannmengder under breen og brølende ut på sørsiden. Det var rundt 100 km³ vann som i løpet av noen dager flommet fram under isen gjennom Rendalen. Flomtoppen er beregnet til 170 000–350 000 kubikkmeter per sekund, godt over ti ganger normal vannføring i Mississippi.

Mye av Nedre Glomsjø lå i Østerdalen og dette vannet måtte plutselig drenere over Barkaldkjølen til Tylldalen da isdemningen brast. Dette førte til en enormt kraftig strøm over Barkaldkjølen, noe som gravde ut det mektige Jutulhogget slik vi kjenner det i dag.

Den enorme breelva spylte ut isfjell, grus og sand fra brekanten, som den gang lå noen kilometer nord for Elverum. Store sandterrasser ble avsatt langs Glomma sør for Elverum, og flomvannet fortsatte nedover Glåmdalen som en opp mot 90 meter høy flombølge. Ved Kongsvinger delte flommen seg i to, og en gren flommet sørover mot Magnor og inn i Sverige.

Mesteparten av vannet fulgte Glomma og svingte vestover mot Romerike, som på den tiden var en havbukt med en smal forbindelse mot storhavet. Vannet fosset innover Romerike mye raskere enn det rakk å renne ut det smale utløpet sør for Øyeren og resultatet var at sjøen på Romerike steg omtrent 35 meter i løpet av noen dager, men sank like fort ned igjen. Det ble under flommen avsatt et opp mot 1,5 meter tykt slamlag utover mye av Romerike. Denne flomavsetningen består hovedsakelig av silt og kalles Romeriksmjelen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg