Ministeransvar, det viktigste karaktertrekk ved konstitusjonelt statsstyre. Systemet utviklet seg først i Storbritannia, hvor det alt i annen halvdel av 1600-tallet var slått fast at kongen personlig ikke kunne gjøres ansvarlig («the king can do no wrong»); ansvaret påhviler hans ministere. Opprinnelig var ministeransvar et rent straffe- og erstatningsrettslig ansvar, ministrene kunne, etter nærmere regler i forfatningen, trekkes til ansvar for regjeringens embetsførsel. Etter parlamentarismens gjennombrudd har den politiske ansvarlighet overfor nasjonalforsamlingen kommet i forgrunnen i det praktiske statsliv.

I Norgeer det rettslige ministeransvar omhandlet i Grl. § 30, hvoretter et medlem av statsrådet kan settes under tiltale ved riksrett, hvis han eller hun ikke har gjort kraftige forestillinger mot en beslutning som «stridende mod Statsformen eller Rigets Love, eller øiensynligen er skadelig for Riget». Straffen er fastsatt i ansvarlighetsloven av 5. feb. 1932, som også inneholder straffebestemmelser overfor handlinger og unnlatelser av regjeringsmedlemmene i egenskap av departementssjefer. Det parlamentariske ministeransvar, som opprinnelig var fremmed for vår forfatning, har utviklet seg gjennom konstitusjonell praksis i forbindelse med innføringen av parlamentarismen (1884).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.