Omslaget til den norske utgaven av Alice (2013).

. Begrenset gjenbruk

Judith Hermann er en tysk forfatter som har rendyrket novellen og den korte fortellingen. Hun debuterte i 1998 med Sommerhus, senere (2000, originaltittel Sommerhaus, später) og ble av den ledende kritikeren Marcel Reich-Ranicki kalt Tysklands mest lovende unge forfatter. Stemplet hun fikk som representant for en hel generasjon og som et litterært stjerneskudd preger fortsatt bildet av Hermann i media. Flere av fortellingene hennes har blitt filmatisert.

Hermann ble født i Vest-Berlin i 1970, og flere av fortellingene hennes utspiller seg på den urbane, kulturelle scenen i den tyske hovedstaden. Tidvis har hun vært medlem av bandet «Poems for Laila» som spiller balkaninspirert folk-pop. Hun studerte germanistikk, romanistikk og filosofi, men ga opp studiene til fordel for en utdanning som journalist.

Med ordene «Sounden av en ny generasjon», beskrev eldre litteraturkritikere Sommerhus, senere. Referansene til populær- og ungdomskulturen og fremfor alt musikk er mange. De korte tekstene tematiserer seksualitet, alkohol og narkotika på en nøktern og ikke-moraliserende måte i en gjennomgående lavmælt og dempet tone. Protagonistene i fortellingene observerer omgivelsene rundt seg, men forblir i stor grad distansert fra sine nærmeste.

Tekstene registrerer mange detaljer, men trekker ytterst få konklusjoner. Dette kommer til uttrykk i Hermanns stil hvor hun sidestiller enkle hovedsetninger. Effekten er at mye forblir usagt, og at leseren selv må tolke nyansene og antydningene for å fylle ut bildet. I den tittelgivende fortellingen følger leseren en gruppe unge voksne som fester mye, ofte i forfalne sommerhus på landet utenfor Berlin, og som synes å betrakte sin egen selvrealisering som sin eneste forpliktelse. Hovedfiguren Stein – en outsider i denne gruppen og den mest hjemløse i tekstens persongalleri – kjøper et sommerhus som skal realisere drømmen hans om et annet liv. Hans forhåpninger strander, sommerhuset går opp i røyk, og han forsvinner selv. En undertekst i fortellingen tematiserer tapet av det utopiske potensialet etter Berlinmurens fall i 1989. Det er umulig for figurene til Hermann å tro på muligheten av en kollektiv eller privat utopi, selv om lengselen etter forandring består. Melankolien er derfor den mest påtrengende stemningen i hennes tekster.

Hermanns andre utgivelse Bare gjengangere (2004, originaltittel Nichts als Gespenster, 2003) tar opp noen av temaene i debutboken. Hovedfigurene er fortsatt unge, kreative mennesker som ikke trenger å bekymre seg for verken jobb eller familie. Deres væremåte kan karakteriseres som nummenhet. Den belastende fortiden – som kanskje kan kalles traumatisk – forblir uartikulert. I fortellingen «Bare gjengangere» havner et par som er på reise gjennom USA i Austin, men typisk nok for Hermann ikke i Austin, Texas, men Austin, Nevada, som er en forlatt landsby i ørkenen. Begge to kapsler seg inn i sin taushet til tross for sine problem. I landsbyens saloon møter de en gjenganger-jeger som skal undersøke lokalets overetasje. På samme måte som parets problemer, forblir disse gjengangerne og jakten på dem i mørkret. De trekkes ikke frem i lyset slik som i Henrik Ibsens Gjengangere. Teksten legger opp til mange små registreringer som viser mot noe uuttalt, men holder det åpent om gjengangerne (både de private og de spirituelle) finnes eller ikke. Enkelte deler av fortellingen kan leses som en utvidelse i Hermanns forfatterskap. Etter de har vært i USA får paret et barn, og de oppnår dermed den hverdagslige epifanien som en av samtalepartnerne tidligere har skildret: At det perfekte øyeblikket består i å kjøpe bittesmå Nike-joggesko til barnet sitt.

Alice (2012, norsk 2013) er et sensibelt og diskret kvinneportrett som fremmanes i fem fortellinger om menn som har spilt en viktig rolle i livet til hovedfiguren Alice, og som alle mister livet. Bare i den siste fortellingen «Raymond» avklares relasjonen til Alice, men det hentydes også til at at noen av de fire andre omtalte mennene må betraktes som ekskjærester til hovedfiguren. Fortellingen har for øvrig svært sparsommelige skildringer av de tidligere parforholdenes karakter. Et større bilde av Alice avtegnes gradvis via speileffekter som oppstår mellom fortellingene. På denne måten viser Hermann seg som en mester i antydningens kunst. Hennes rolige og lavmælte fortellemåte skaper et kvinneportrett med høy intensitet, snarere formidlet i form av stemninger enn av ytre handling. Sammenlignet med de to første samlingene fremstår Alice som et mer modent verk. Hermanns fortellinger forlater for godt det ungdomskulturelle segmentet og vender seg sterkere mot verden og eksistensielle situasjoner. Som helhet danner fortellingene en sammenhengende vev og de nærmer seg dermed romanformen.

I sin første og til nå eneste roman All kjærlighets begynnelse (2015, originaltittel Aller Liebe Anfang, 2014) står, som så ofte hos Hermann, en kvinne i sentrum. Mens protagonistene i de tidligere fortellingene ofte var kvinner i tjueårene som levde et hedonistisk byliv, fokuseres her på en kvinne i begynnelsen av trettiårene. Stella har stiftet familie og flyttet til et mindre sted på landsbygda. Der jobber hun som hjemmesykepleier. Hennes dager har en fast rytme mellom barnehagen, butikken og eneboligen i utkanten av landsbyen. Denne rutinen brytes da hun oppsøkes av en ukjent mann som ikke lar seg avvise. Hans tilnærminger blir stadig mer påtrengende, og han viser flere og flere tegn på psykisk lidelse. Utviklingen når et voldsomt klimaks når stalkeren konfronteres med Stellas ektemann som vanligvis jobber offshore. Teksten er i første rekke skrevet ut fra Stellas perspektiv: Hennes tanker og forestillinger kretser ofte rundt livets skjørhet knyttet til tema som aldring, morsrollen eller kjærligheten. Av og til viser disse tankene en nærhet til forfølgeren, til og med forståelse for ham, noe som fører til at teksten unngår en endimensjonal svart-hvitt tegning.

  • Sommerhaus, später (1998) Norsk utgave: Sommerhus, senere (2000)
  • Nichts als Gespenster (2003) Norsk utgave: Bare gjengangere (2004)
  • Alice (2009) Norsk utgave: Alice (2013)
  • Aller Liebe Anfang (2014) Norsk utgave: All kjærlighets begynnelse (2015)
  • Lettipark (2016) Norsk utgave: Lettiparken (2017)
  • Die Eisblumen Farm (2004) Regi: Dominik Betz (Bygger på fortellingen «Sommerhaus später»)
  • Nichts als Gespenster (2007) Regi: Martin Gypkens (Bygger på fire fortellinger fra Nichts als Gespenster og en fortelling fra Sommerhaus, später)
  • Biendarra, Anke: «Gen(d)eration Next: Prose by Julia Franck and Judith Hermann», Studies in Twentieth and Twenty First Century Literature. (2004: 211–39), New York.
  • Ganeva, Mila «Female Flâneurs: Judith Hermann’s Sommerhaus, später and Nichts als Gespenster». I: Gegenwartsliteratur, Heft 3 (2004), 250–277.
  • Graves, Peter J:  «Karen Duve, Kathrin Schmidt, Judith Hermann: ’Ein literarisches Fräuleinwunder?». I: German Life and Letters (2002: 196–207)
  • Köhler, Andrea: «Is That All There Is? Judith Hermann oder die Geschichte eines Erfolgs». I:  Kraft, Thomas (red.) Aufgerissen: Zur Literatur der 90er, (2000: 81–89) München
  • Peter Langemeyer: Judith Hermann. I: Kritisches Lexikon zur deutschsprachigen Gegenwartsliteratur. (1.6.2010)
  • Stopka, Katja: «Aus nächster Nähe so fern. Zu den Erzählungen von Terézia Mora und Judith Hermann». I: Harder, Matthias (red.) Bestandsaufnahmen. Deutschsprachige Literatur der neunziger Jahre aus interkultureller Sicht (2001: 147–166) Würzburg
  • Vange, Arild. (2003) «Fenomenet Judith Hermann», http://arkiv.vinduet.no/tekst.asp?id=322

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.