Judith Hermann

Med ordene «Sounden av en ny generasjon» beskrev eldre litteraturkritikere Sommerhus, senere. Referansene til populær- og ungdomskulturen og fremfor alt musikk er mange. De korte tekstene tematiserer seksualitet og rusmidler på en nøktern og ikke-moraliserende måte i en gjennomgående lavmælt og dempet tone. Protagonistene i fortellingene observerer omgivelsene rundt seg, men forblir i stor grad distansert fra sine nærmeste.

Tekstene registrerer mange detaljer, men trekker ytterst få konklusjoner. Dette kommer til uttrykk i Hermanns stil hvor hun sidestiller enkle hovedsetninger. Effekten er at mye forblir usagt, og at leseren selv må tolke nyansene og antydningene for å fylle ut bildet. I den tittelgivende fortellingen følger leseren en gruppe unge voksne som fester mye, ofte i forfalne sommerhus på landet utenfor Berlin, og som synes å betrakte sin egen selvrealisering som sin eneste forpliktelse. Hovedfiguren Stein – en outsider i denne gruppen og den mest hjemløse i tekstens persongalleri – kjøper et sommerhus som skal realisere drømmen hans om et annet liv. Hans forhåpninger strander, sommerhuset går opp i røyk, og han forsvinner selv. En undertekst i fortellingen tematiserer tapet av det utopiske potensialet etter Berlinmurens fall i 1989. Det er umulig for figurene til Hermann å tro på muligheten av en kollektiv eller privat utopi, selv om lengselen etter forandring består. Melankolien er derfor den mest påtrengende stemningen i hennes tekster.

Hermanns andre utgivelse Bare gjengangere (2004, originaltittel Nichts als Gespenster, 2003) tar opp noen av temaene i debutboken. Hovedfigurene er fortsatt unge, kreative mennesker som ikke trenger å bekymre seg for verken jobb eller familie. Deres væremåte kan karakteriseres som nummenhet. Den belastende fortiden – som kanskje kan kalles traumatisk – forblir uartikulert. I fortellingen «Bare gjengangere» havner et par som er på reise gjennom USA i Austin, men typisk nok for Hermann ikke i Austin, Texas, men Austin, Nevada, som er en forlatt landsby i ørkenen. Begge to kapsler seg inn i sin taushet til tross for sine problemer. I landsbyens saloon møter de en gjenganger-jeger som skal undersøke lokalets overetasje. På samme måte som parets problemer, forblir disse gjengangerne og jakten på dem i mørket. De trekkes ikke frem i lyset slik som i Henrik Ibsens Gjengangere. Teksten legger opp til mange små registreringer som viser mot noe uuttalt, men holder det åpent om gjengangerne (både de private og de spirituelle) finnes eller ikke. Enkelte deler av fortellingen kan leses som en utvidelse i Hermanns forfatterskap. Etter de har vært i USA får paret et barn, og de oppnår dermed den hverdagslige epifanien som en av samtalepartnerne tidligere har skildret: At det perfekte øyeblikket består i å kjøpe bittesmå Nike-joggesko til barnet sitt.

Alice (2012, norsk 2013) er et sensibelt og diskret kvinneportrett som fremmanes i fem fortellinger om menn som har spilt en viktig rolle i livet til hovedfiguren Alice, og som alle mister livet. Bare i den siste fortellingen «Raymond» avklares relasjonen til Alice, men det hentydes også til at at noen av de fire andre omtalte mennene må betraktes som ekskjærester til hovedfiguren. Fortellingen har for øvrig svært sparsommelige skildringer av de tidligere parforholdenes karakter. Et større bilde av Alice avtegnes gradvis via speileffekter som oppstår mellom fortellingene. På denne måten viser Hermann seg som en mester i antydningens kunst. Hennes rolige og lavmælte fortellemåte skaper et kvinneportrett med høy intensitet, snarere formidlet i form av stemninger enn av ytre handling. Sammenlignet med de to første samlingene fremstår Alice som et mer modent verk. Hermanns fortellinger forlater for godt det ungdomskulturelle segmentet og vender seg sterkere mot verden og eksistensielle situasjoner. Som helhet danner fortellingene en sammenhengende vev og de nærmer seg dermed romanformen.

I sin første og til nå eneste roman All kjærlighets begynnelse (2015, originaltittel Aller Liebe Anfang, 2014) står, som så ofte hos Hermann, en kvinne i sentrum. Mens protagonistene i de tidligere fortellingene ofte var kvinner i tjueårene som levde et hedonistisk byliv, fokuseres her på en kvinne i begynnelsen av trettiårene. Stella har stiftet familie og flyttet til et mindre sted på landsbygda. Der jobber hun som hjemmesykepleier. Hennes dager har en fast rytme mellom barnehagen, butikken og eneboligen i utkanten av landsbyen. Denne rutinen brytes da hun oppsøkes av en ukjent mann som ikke lar seg avvise. Hans tilnærminger blir stadig mer påtrengende, og han viser flere og flere tegn på psykisk lidelse. Utviklingen når et voldsomt klimaks når stalkeren konfronteres med Stellas ektemann som vanligvis jobber offshore. Teksten er i første rekke skrevet ut fra Stellas perspektiv: Hennes tanker og forestillinger kretser ofte rundt livets skjørhet knyttet til tema som aldring, morsrollen eller kjærligheten. Av og til viser disse tankene en nærhet til forfølgeren, til og med forståelse for ham, noe som fører til at teksten unngår en endimensjonal svart-hvitt tegning.

Lettiparken (2017, originaltittel Lettipark, 2016) er en samling bestående av 17 korte fortellinger. En fellesnevner for disse korte prosastykkene er deres konsentrasjon om en figur som utsettes for en hendelse som bryter opp den rutinepregete hverdagen. Ofte er det minimale ting: Et tilfeldig møte som utløser en erindring eller små stemningsskifter som åpner en rift i figurenes tilværelse. Mulige forandringer antydes, men blir ikke vist fram i fortellingene. Også stilistisk viderefører Judith Hermann med denne samlingen sin beskrivelse av mennesker i en drømmeaktig verden. Tonen er lavmælt, rytmen sakte og antydningens kunst for det meste subtil. Bare enkelte ganger tipper hennes realisme over og nærmer seg en symbolistisk oppladning av verden (se for eksempel åpningsfortellingen «Kull»).

I romanen Der hjemme (2021, originaltittel Daheim, 2021) skriver Judith Hermann videre på sine kjente tematikker som ensomhet, utenforskap og desillusjon. Likevel markerer denne teksten noe nytt, fordi handlingen utspiller seg fullstendig på landsbygda. Den snart femtiårige navnløse jeg-fortelleren flytter til den ytterste utkanten av Tyskland, til nordsjøkysten. Det karrige vinterlandskapet speiler hennes mentale tilstand etter at hennes mangeårige ekteskap har gått i oppløsning og hennes attenårige datter har dratt på en jordomseiling. Jeg-fortelleren lever ensformig på sparebluss, men inntrykkene fra de nye omgivelsene vekker vonde minner.

Hermann legger ut mange spor som antyder sår eller til og med traumatiske opplevelser, men i likhet med hovedpersonen selv får leseren aldri riktig tak på disse. Likevel kan man observere at disse minnene etter hvert bidrar til at hovedpersonen overvinner sin stivhet. Hun inngår en relasjon med svinebonden Arild som nesten fremstår som modellert etter den norske odelsgutten – knyttet til jorden. Dette betyr imidlertid ikke at romanen har romantiske undertoner. Hermann prøver å unngå bygderomantiske klisjeer og blander inn dystopiske motiver: klimakrisen, angsten for apokalypsen, misbruk av barn. Språket hennes framstår like utilnærmelig og karrig som det nordtyske kystlandskapet.

Hermann har selv gitt leserne en viktig inngang til å forstå forfatterskapet gjennom poetikkforelesningene hun ble invitert til å holde ved universitetet i Frankfurt i 2020 og 2021. Disse forelesningene, som har vært en årlig tradisjon siden 1959, har høy status i den tyskspråklige litterære offentligheten

Tittelen på Hermanns forelesningsrekke er Wir hätten uns alles gesagt – Schweigen und Verschweigen im Schreiben (tittelen kan oversettes med "Vi kunne ha sagt alt – om taushet og fortielse i skrivearbeidet"). Spesielt det siste leddet i tittelen, "om taushet og fortielse", fremhever hovedmomenter i Hermanns estetiske praksis. Hermann interesserer seg i første rekke for det usagte, for dobbeltbunnen i samtalen og i samværet mellom mennesker. Gjennom forelesningene tar hun leseren med i inn i sin egen selvbiografi og peker på de intrikate forbindelsene mellom skrift og liv. Forelesningene kan både leses som en refleksjon over Hermanns litterære praksis og som en gripende tekst om en oppvekst i en ukonvensjonell familie.

Judith Hermann har fått en rekke utmerkelser for sitt arbeid, blant annet

• Kleist-prisen (2001)
• Friedrich-Hölderlin-prisen, stiftet av byen Bad Homburg (2009)
• Erich-Fried-prisen (2014)
• Rheingau-litteraturprisen (2021)
• Bremens litteraturpris (2021)
• LiteraTour Nord-prisen (2022)
• Wilhelm-Raabe-prisen (2023)

I 2022 innehadde hun poetikkdosenturet ved Universitetet i Frankfurt.

• Sommerhaus, später (1998) Norsk utgave: Sommerhus, senere (2000)
• Nichts als Gespenster (2003) Norsk utgave: Bare gjengangere (2004)
• Alice (2009) Norsk utgave: Alice (2013)
• Aller Liebe Anfang (2014) Norsk utgave: All kjærlighets begynnelse (2015)
• Lettipark (2016) Norsk utgave: Lettiparken (2017)
• Daheim (2021) Norsk utgave: Der hjemme (2021)
• Wir hätten uns alles gesagt. Vom Schweigen und Verschweigen im Schreiben (2023)

• Die Eisblumen Farm (2004) Regi: Dominik Betz (Bygger på fortellingen «Sommerhaus später»)
• Nichts als Gespenster (2007) Regi: Martin Gypkens (Bygger på fire fortellinger fra Nichts als Gespenster og en fortelling fra Sommerhaus, später)

• Tysklands litteratur

• Judith Hermann

• Biendarra, Anke: «Gen(d)eration Next: Prose by Julia Franck and Judith Hermann», Studies in Twentieth and Twenty First Century Literature. (2004: 211–39), New York.
• Graves, Peter J: «Karen Duve, Kathrin Schmidt, Judith Hermann: ’Ein literarisches Fräuleinwunder?». I: German Life and Letters (2002: 196–207)
• Köhler, Andrea: «Is That All There Is? Judith Hermann oder die Geschichte eines Erfolgs». I: Kraft, Thomas (red.) Aufgerissen: Zur Literatur der 90er, (2000: 81–89) München
• Prutti, Brigitte: «Naturtherapie und Selbstreflexion. Der hohe Norden bei Judith Hermann und Anna Kim.» I: Arcadia (2013: 421-446)
• Sander, Julia Catherine: Zuschauer des Lebens. Subjektivitätsentwürfe in der deutschsprachigen Gegenwartsliteratur. (2015) Bielefeld
• Vange, Arild. (2003) «Fenomenet Judith Hermann», http://arkiv.vinduet.no/tekst.asp?id=322
• Witzke, Juliane: Paratext – Literaturkritik – Markt. Inszenierungsparktiken der Gegenwart am Beispiel Judith Hermanns. (2017) Würzburg