Jan Patočka var en tsjekkisk filosof og talsmann for menneskerettsbevegelsen Charta 77. Han studerte i Praha og Paris, var stipendiat i Berlin i 1932–1933  og elev av Heidegger og Husserl i Freiburg. Han utgav avhandlingen Den naturlige verden som filosofisk problem (1936), en selvstendig analyse av fenomenet som Husserl senere kalte Lebenswelt.

Patočka var aktiv i hjemmefronten under den tyske okkupasjonen og ble sendt på tvangsarbeid. Hans forelesninger i filosofi ved Karlsuniversitetet i Praha i 1945–1948 ble stoppet av myndighetene, men han fikk senere en friere stilling og var professor ved Karlsuniversitetet 1968–1970. Blant elevene hans var Václav Havel.

Patočkas omfattende forfatterskap på flere språk er samlet i Institut für die Wissenschaften vom Menschen i Wien. Utvalgte skrifter I–V kom på tysk (1987–92). Av andre verker kan nevnes:

  • Aristoteles, hans forløpere og arvtagere (1964)
  • Dagens mening (1969)
  • Verdensaltet og menneskenes verden (1972)
  • Teknifiseringens farer (1973) 
  • Kjetterske studier i historiens filosofi (1975, norsk oversettelse 1979).
  • Europa og post-Europa (1988)

Patočkas utgivelser 1954–1958 av Comenius' latinske verker åpnet for et moderne syn på Comenius' verk. Det samme kan sies om hans oversettelse av og innledning til Hegels Estetikk og Åndens fenomenologi, som utkom i 1960-årene.

  • Kohák, Erazim: Jan Patočka : philosophy and selected writings, 1989

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.