Islands samtidshistorie er historien fra rundt 2000 og frem til i dag. Fra 1980-årene var Island et av verdens rikeste og mest utviklede land, men i 2008 kollapset landets bankvesen, noe som førte til sterk politisk uro. Landet undergikk en alvorlig økonomisk resesjon, der tre banker kollapset, som endte i 2011.

Islands president fra 2016 er Guðni Thorlacius Jóhannesson.

Tross alle økonomiske kriser har Island siden selvstendigheten i 1944 opplevd en økonomisk ekspansjon av stort format. Næringslivet, fisket, fiskeindustrien og jordbruket har vært gjenstand for omfattende utbygginger, tunge tak er tatt for elektrifiseringen, kommunikasjonene er bedret vesentlig, den sosiale standard og ikke minst boligbyggingen er brakt opp på et meget høyt nivå, og levestandarden har i det hele vært blant de aller høyeste i verden.

Et påtrengende behov for å skape større stabilitet i Islands økonomiske liv har likevel stadig gjort seg gjeldende. Først og fremst har man villet motvirke den dominerende avhengigheten av fiskeproduktene. Store prosjekter er derfor blitt satt i gang for å utnytte Islands vannkraft- og termokraftressurser til en betydelig industri, og man har også satset stort på turisme – med betydelige resultater. Den første tiden etter århundreskiftet hadde turiststrømmen en årlig vekst på 10 prosent. Politikken på dette området har vært å kombinere utbygging og tilrettelegging for reiselivsaktiviteter med vern av naturen, som er den fremste attraksjonen.

I 2003 ble Vatnajøkulen lagt ut som Europas største nasjonalpark; verneplanen omfatter en firedel av landets totale areal. Med bakgrunn i 1990-årenes sterke økonomiske vekst og raskt voksende pensjonsfond fremstår finansnæringen som den tredje hovedsøylen i Islands næringsliv. Utover på 2000-tallet ble Kaupthing Bank rangert som verdens raskest voksende bank, og islandske selskaper foretok betydelige oppkjøp utenlands, særlig innen europeisk detaljhandel og i luftfarten.

Fra 2002 er Island igjen medlem av Den internasjonale hvalfangstkommisjonen IWC, ti år etter at landet meldte seg ut i protest mot fangstforbudet. Det nye medlemskapet var omstridt i kommisjonen, og Island gikk med på å vente til 2006 med å gjenoppta kommersiell fangst. Regjeringen gav imidlertid grønt lys for forskningsfangst, tross bred motstand i IWC. Etter økende press også fra den hjemlige turistnæringen ble det i 2004 vedtatt kraftige reduksjoner i denne fangsten.

Det konservative Selvstendighetspartiet var fra selvstendigheten til 2009 det største partiet, men har aldri oppnådd styringsdyktig flertall. De store økonomiske problemene har ført til sterkt behov for koalisjoner, der det andre tyngdepunktet har vært Fremskrittspartiet, som på Island er et sentrumsparti.

Valget til Alltinget i 1995 gav svekket oppslutning for regjeringspartiene. Oddsson fortsatte imidlertid i en ny sentrum/høyre-regjering med Selvstendighetspartiet og Fremskrittspartiet. Regjeringen fortsatte etter valget i 1999, da Selvstendighetspartiet gikk ytterligere frem, og fikk – denne gang så vidt båten bar – fornyet sitt mandat i 2003. I tråd med en avtale byttet Oddsson sete med utenriksminister Halldór Ásgrimsson fra Fremskrittspartiet høsten 2004. Oddsson hadde da sittet som regjeringssjef i 13 år, lengre enn noen av sine europeiske kolleger på dette tidspunkt – ett tegn på at islandsk politikk siden 1990-årene har vært preget av større stabilitet enn tidligere.

Vigdís Finnbogadóttir ble valgt til president 1980 og satt til 1996, da hun ikke stilte til gjenvalg. Den islandske presidenten har primært seremonielle funksjoner, men som det første folkevalgte kvinnelige statsoverhode i verden fikk hun stor betydning, blant annet for Islands internasjonale stilling. Ólafur Ragnar Grímsson ble valgt til ny president i 1996 og gjenvalgt, uten motkandidater, både i 2000 og i 2004.

Halldór Ásgrimsson trakk seg som statsminister sommeren 2006, i kjølvannet av et kommunevalg hvor partiet han ledet, det sentrumsorienterte Fremskrittspartiet, ble henimot halvert på landsbasis. Lederen for koalisjonspartneren Selvstendighetspartiet, utenriksminister Geir Haarde, overtok. Ved alltingsvalget i mai 2007 fikk det turbulensrammede Fremskrittspartiet sitt til da svakeste resultat og gikk ut av regjeringen. Inn kom i stedet det nest største partiet, det sosialdemokratiske Samfylkingen, og Haarde fortsatte som statsminister for en blårød koalisjonsregjering, som hadde 43 av Alltingets 63 mandater i ryggen, åtte flere enn forgjengeren. Størst fremgang hadde Venstrebevegelsen. Et av hovedtemaene i valgkampen var den sterke industri- og kraftutbyggingen i det østlige Island, der blant andre venstresiden og miljøbevegelsen krevde redusert utbyggingstakt.

Island har vært medlem av EFTA siden 1970. EØS-avtalen ble godkjent av Alltinget i 1993, og Island ble samme år assosiert medlem av Vestunionen (VEU). Island har imidlertid ikke søkt om EU-medlemskap. EØS-avtalen innebærer blant annet at Island fikk tollfri adgang til EU for nesten alle sine fiskeprodukter fra 1997. EU har til gjengjeld fått en årlig fangstkvote på 3000 tonn i islandske farvann. Island kom med i Schengen-samarbeidet i 2001, sammen med de øvrige nordiske land.

I 2006 hentet USA hjem sin styrke på 1200 mann fra Keflavik-basen og satte dermed punktum for 55 års militært nærvær på Island. Bakgrunnen var endringene i trusselbilde og våpenteknologi etter den kalde krigen. Men beslutningen kom brått og uten forhandlingsmuligheter for islendingene. Island har i ettertid knyttet seg sterkere til de nordiske nabolandene, og de europeiske NATO-landene generelt, gjennom avtaler om luftpatruljering og jevnlige militærøvelser, der for øvrig også USA nå deltar.

Island og Norge inngikk i 2007 en tosidig samarbeidsavtale om blant annet luftovervåking og terrorberedskap. Noen egen islandsk militærstyrke er ikke tema, men det nye Forsvarsdirektoratet som ble opprettet, drifter radaranleggene fra USA-epoken og formidler etterretningsmateriale videre innen alliansen. Island har også bidratt med sivilt mannskap i Afghanistan – og har nå forsvar på dagsordenen i en helt annen grad enn da alt var overlatt til amerikanerne. Det russiske forsvaret har i senere år økt sin aktivitet i det internasjonale luftrommet rundt Islands grenser.

De første årene etter århundreskiftet ble Island stadig oftere omtalt som et økonomisk mirakel. Fra 2002 til 2006 steg Reykjavik-børsen med 400 prosent og det private konsumet med 30 prosent, mens boligprisene økte 50 prosent på ett år. Finansnæringen fremstod som selve drivkraften, og finansinstitusjonene stod bak oppkjøpsraid av alt fra banker til butikkjeder og toppfotball, mest i Storbritannia og Danmark, men raidene fortsatte i land etter land – gjennom enorme låneopptak. Utenlandsgjelden økte bratt, den ekspansive banksektoren pådro seg etter hvert utenlandske fordringer mellom ni og ti ganger større enn landets bruttonasjonalprodukt. Styringsrenten fulgte med til værs. Sentralbanken advarte mot overoppheting av økonomien, men tilbakeviste alle antydninger om en boble som var i ferd med å sprekke. Ved årsskiftet 2007/2008 ble Island av FN kåret til et av verdens beste land å leve i. Noen måneder senere hadde det som likevel var en boble, sprukket.

Den internasjonale finanskrisen rammet Island langt hardere enn noe annet nordisk land. Oppkjøpsraidene fikk en bråstopp for de tre storbankene Glitnir, Landsbanki og Kaupthing, som i tur og orden ble overtatt av den islandske staten. Kriselån fra Det internasjonale pengefondet og fra en rekke land i nabolaget strømmet inn, men monnet lite mot underskuddet, en svak krone, økende inflasjon og arbeidsledighet. Noe som minnet om revolusjonære tilstander utspilte seg da en rasende folkemengde i januar 2009 beleiret Alltinget og lyktes i å fremtvinge statsminister Geir Haardes avgang. Sentralbanksjef David Oddson trakk seg samme år.

En midlertidig, rødgrønn kriseregjering av Sosialdemokratene og Venstrealliansen, ledet av Johanna Sigurdardottir, styrte frem til nyvalget i april 2009. Regjeringskoalisjonen fikk fornyet tillit ved valget. I juli vedtok Alltinget med knapt flertall – 33 av de 63 mandatene – å søke medlemskap i EU. Sosialdemokratene var pådrivere for ja-siden, med den økonomiske krisen og overgang til euro som hovedargument. På nei-siden spilte Selvstendighetspartiet og fiskeriinteressene en sentral rolle. Europakommisjonen vedtok å innlede medlemskapforhandlinger, og 17. juni 2010 ble Island tildelt status som søkerland på EUs toppmøte. Island valgte imidlertid å trekke EU-søknaden i 2014.

Islands president fra 2016 er Guðni Thorlacius Jóhannesson. Ved valget i 2017 fikk ingen av regjeringsalternativene rent flertall, men Selvstendighetspartiet ble fortsatt størst på Alltinget med 16 av 62 plasser, og statsminister Bjarni Benediktsson dannet en koalisjonsregjering.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.