Siden uavhengigheten fra Danmark i 1944 har Island vært en parlamentarisk-demokratisk og enhetsstatlig republikk. Statsoverhodet, forseti Íslands, er en president valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten har primært titulære funksjoner, men spiller ofte en viktig politisk rolle ved å sette søkelyset på bestemte saker eller ved måten å representere landet på. Dette gjaldt særlig Vigdís Finnbogadóttir, Islands og verdens første folkevalgte kvinnelige statsoverhode (1980–96).

Lovgivende makt er lagt til Alltinget (Alþingi). Det har 63 medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år. Medlemmene velges fra seks kretser etter forholdstallsprinsippet. Inntil 1991 hadde Alltinget to avdelinger (efri og neðri deild), som fungerte omtrent som det norske stortings odelsting og lagting. Ved vedtak om grunnlovsendring må Alltinget oppløses og det må holdes nyvalg. For at grunnlovsendringen skal være gyldig må det nye allting vedta endringen på nytt, uten forandringer i teksten. Alltinget kan oppløses av presidenten før terminen er omme. Regjeringen utgår fra og er ansvarlig overfor Alltinget.

Alltinget ble først opprettet i 930, under den opprinnelige politiske og kulturelle storhetstid på Island, og har fungert nesten sammenhengende siden (unntatt 1801–43), til tross for kolonistyret og nedgangstiden fra 1200-tallet. Alltinget er verdens eldste sammenhengende fungerende parlament.

Partisystemet avviker noe fra de andre nordiske lands. Det vanligvis største partiet er det sentrum/høyre-orienterte Selvstendighetspartiet, dannet i 1929. Det (stort sett) nest største parti er det sentrumsorienterte Fremskrittspartiet, dannet i 1916. Venstresiden omfattet tidligere to partier, Sosialdemokratene (dannet 1916) og den venstresosialistiske Folkealliansen (dannet 1956); disse partiene slo seg sammen 1999 til Samfylkingin.

På 2000-tallet har det islandske partisystemet vært ustabilt; flere partier har oppstått, og den politiske situasjonen har vært uoversiktlig. Flere politiske skandaler og etterdønningene etter finanskrisen har gitt grobunn for flere populistiske partier og nye valgallianser. Islandsk politikk er koalisjonspreget, og partiene er løsere og personpregede enn ellers i Norden.

Styret på Island er nokså sentralisert. Lokalt er det til sammen 79 kommuner (sveitarfélag, tidligere inndelt i landkommuner, hreppur, og bykommuner, kaupstaðir), som ledes av folkevalgte råd. Kommunene inngår i 23 sysler, ledet av en statlig oppnevnt sysselmann, som har ved sin side ett eller to råd.

I løpet av kolonitiden fortrengte gradvis norsk og dansk rett Magnus Lagabøtes islandske lov. En egen ny islandsk rett fikk Alltinget adgang til å utvikle igjen først fra 1874. Den nye islandske rett er imidlertid utviklet etter nordisk, særlig dansk, mønster. Med unntak for bestemte saker, bl.a. innen sjørett og arbeidsrett, kommer alle saker opp for de ordinære domstoler. De siste omfatter underrettene på landet og i byene, og høyesterett. Høyesterett består av en formann og ytterligere åtte dommere. Formannen velges av og blant dommerne for to år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.