Harald Berg

Faktaboks

Harald Berg
Egentlig Harald Johan Berg, kallenavn «Dutte», senere «Kong Dutte»
født:
9. november 1941, Bodø

Harald Berg (til høyre) var Norges stjernespiller mot slutten av 1960-årene og i begynnelsen av 1970-årene. Her fra en privatlandskamp mot Uruguay på Ullevaal stadion i 1972, der søramerikanerne vant 1–0.

Av /NTB Scanpix ※.
Harald Berg var tidenes første landslagsspiller fra Nord-Norge og også en av Norges første proffspillere. Her er han avbildet før en kamp for nederlandske ADO den Haag. ADO står for «alt gjennom trening».

Harald Johan «Dutte» Berg fra Bodø er en av Norges beste fotballspillere gjennom tidene og spilte både i posisjoner som playmaker og ballfordeler på midtbanen, ving og spiss. Han startet karrieren i Bodø/Glimt, gikk deretter til Lyn og ble senere en av Norges første profesjonelle spillere i ADO/FC den Haag i Nederland. Etter en landskamp mot Portugal på bortebane i 1967 ble Berg av verdensstjernen Eusebio omtalt som «verdens beste amatør». Han ble også kåret til banens beste spiller i de to kvartfinalekampene for Lyn mot Barcelona i europacupen for cupvinnere i 1969, der begge kampene ble spilt i Spania og Lyn tapte knepent 4–5 sammenlagt.

Harald Berg er far til fotballspillerne Ørjan, Runar og Arild Berg og bror til fotballspilleren Knut Berg.

Fakta

  • Antall ungdomslandskamper (1963): 3 (1 seier, 1, uavgjort, 1 tap). Antall mål: 3
  • Antall landskamper (1964–1974): 43. Mål: 12 (12 seire, 8 uavgjorte, 23 tap)
  • Klubber: Bodø/Glimt 1958–1964 og 1974–1981, Lyn 1965–1969, ADO/FC den Haag 1969–1973

Spillestil

Berg var en drivende briljant tekniker og en playmaker av internasjonalt format, der hans fremste egenskaper var fremragende dribleferdigheter, ball- og spilleforståelse. Han var mest kjent for sin oppofrende stil, målfarlighet, tekniske repertoar og geniale pasninger. Av Lyns trener, Knut Osnes, ble han karakterisert som en spiller med stor selvdisiplin og treningsvillighet, samt som en teknisk perfeksjonist som både var lojal overfor sine lagkamerater og som visste hvordan han skulle spille dem gode.

Karriere

Harald Berg debuterte allerede 16 år gammel, i 1958, som spiss for Bodø/Glimt og skåret tre mål i debutkampen. Tilnavnet «Dutte» fikk han som barn, fordi han var liten og spinkel, men det han manglet av fysikk, tok han igjen i tekniske finesser og en klok fotballhjerne.

Berg ble fort lagets drivkraft og var en viktig årsak til at laget i 1963 og 1964 ble nordnorsk mester. Det siste året utgjorde han sammen med målfarlige Arne Hanssen et fryktet spisspar, som pøste inn mål. Dette medførte at Berg nådde sin første målsetting, nemlig å bli tatt ut på det nordnorske landsdelslaget, til en kamp mot Nord-Sverige i 1962. Kampen ble spilt i Bardufoss og endte 3–3.

Etter å ha vist fine takter i en privatkamp for Bodø/Glimt mot Steinkjer i april 1963 ble han i mai tatt ut på pressens lag mot landslaget, en årlig begivenhet i årene etter andre verdenskrig. I kampen mellom pressens lag og landslaget markerte han seg sterkt og skåret lagets eneste mål i 1–3-tapet på Bislett stadion. Pressen så konturene av en storspiller: «Hvorfor ikke nevne han som var hentet helt fra Bodø, Harald Berg. Han hadde fysikk … og ballfølelse, men først og fremst hadde han teft og intuisjon», skrev Aftenposten etter kampen. I juni 1963 debuterte han på ungdomslandslaget, nok en gang med suksess, og skåret ett av Norges mål i 3–0-seieren over Finland.

Klubben hans, Bodø/Glimt, fikk også et nasjonalt gjennombrudd i 1963, da laget i andre og tredje runde i cupen slo ut de to dominerende trondheimsklubbene, Nidelv og Rosenborg. Begge kampene ble spilt på bortebane, på Lerkendal. Glimt slo Nidelv 5–2 med fire mål av Berg og Rosenborg 4–2 med ett mål av Berg, men røk ut av cupen etter 0–1-tap for Frigg i fjerde runde.

Da Berg som en del av hotellfagutdannelsen deltok på opplæring i London i 1964, fikk han via det norske fotballforbundet mulighet for å trene med Arsenal. Han oppdaget raskt at han ikke lå etter de engelske proffene ferdighetsmessig. Det ga ham både ny selvtillit og ambisjoner.

Høsten 1964 var Berg moden for større oppgaver. Han ble tatt ut på A-landslaget som første nordnorske spiller fra en nordnorsk klubb i startoppstillingen gjennom tidene i en kamp mot Sveits i Bergen, der Norge vant 3–2. Wilhelm H. Eliassen, opprinnelig fra Mo, men som spilte for Frigg i Oslo, var for øvrig den første landslagsspilleren født i Nord-Norge. Eliassen fikk bare én landskamp og litt over en omgang som innbytter i 1960.

Etter å ha bidratt med seier i det nordnorske mesterskapet i 1964 flyttet Berg til Oslo for å fortsette utdannelsen. Gjennom kamerater på landslaget havnet han i Lyn, som i debutåret 1965 både ble nummer to i serien og kom til semifinalen i cupen. Sesongen ble også en suksess for Berg personlig, ikke minst som Lyns dirigent i 7–1-seieren over seriemester Vålerenga. Han ble også toppskårer i serien med 19 mål på 18 kamper og kåret til årets spiss av VG.

På landslaget imponerte han også og var en viktig brikke i den overraskende 3–0-seieren i VM-kvalifiseringskampen mot Jugoslavia på Ullevaal, der han skåret ett av målene. I samme kamp skrudde Finn Seemann en ball rundt den jugoslaviske muren og i mål; senere omtalt som et av de vakreste målene i norsk fotballhistorie.

Etter en landskamp mot Sverige i Stockholm høsten 1965, fikk han sitt første profftilbud, fra den nederlandske storklubben Feyenoord, men Berg takket nei, fordi han ville fullføre utdannelsen i hotellfag.

Med Berg som lagets største stjerne havnet Lyn på bronseplass i serien i 1966 og 1967, mens laget nådde cupfinalen begge år. I 1966 endte det med 2–3-tap for Fredrikstad, men i 1967 fikk Berg, sammen med sin bror Knut, oppleve å bli norgesmester for første gang etter at Lyn slo Rosenborg 4–1 i finalen. Harald Berg skåret to av Lyns mål, broren Knut ett på straffe.

I 1967 gikk det ikke like bra på landslaget. Berg var uvant med og mistrivdes i en kantrolle. I november fikk han imidlertid sjansen som sentral midtbanespiller i en landskamp mot Portugal i Lisboa. Norge tapte riktignok 1–2, men Berg valset over de portugisiske stjernene, og hans innsats overskygget selve resultatet, også i portugisiske medier. Det var etter denne kampen han ble kalt «verdens beste amatør» av Eusebio. Etter kampen skrev Aftenposten: «Norge hadde tapt kampen, men Harald Berg hadde overbevist alt og alle om sine evner som fotballspiller. Det var i grunnen alt vi norske tenkte på efter denne kampen. Vi skal aldri glemme den, fordi en norsk spiller hevet seg over alle andre på banen.»

Bergs beste sesong i Norge ble 1968-sesongen, da Lyn tok «the double» og vant både serien og cupen, ikke minst takket være samspillet mellom Berg og det fem år yngre stjerneskuddet Ola Dybwad Olsen. I cupfinalen slo Lyn Mjøndalen 3–0, der Dybwad Olsen og Berg gikk av banen med én skåring hver. I serien vant Lyn med fire poengs margin ned til Rosenborg.

Berg hadde nå fullført hotellfagutdannelsen – og hadde noe å falle tilbake på. I Norge var profesjonell fotball fremdeles forbudt, så da landslagstrener Willy Kment ordnet kontakt med den nederlandske klubben ADO den Haag, var Berg villig til å ta sjansen. Haag-klubben ville ha bevis for hans kvaliteter, og det fikk de gjennom to kamper mot Barcelona i den europeiske cupvinnercupen, som Lyn var kvalifisert for etter seieren i cupen i 1967. Høsten 1968 hadde Lyn slått ut den tyrkiske klubben Altay og svenske Norrköping i de to første rundene og sikret seg plass i kvartfinalen mot Barcelona. Grunnet vinter i Norge måtte begge kampene spilles i Spania. I den første kampen tapte Lyn 2–3 etter to skåringer av Berg, som ble kåret til banens beste spiller. Den andre endte 2–2, nok en gang en god kamp av Berg, mens begge målene ble skåret på langskudd av Karl «Kallen» Johannessen.

Profesjonell karriere

Utsendingene fra ADO den Haag var mer enn fornøyd med hva de hadde sett, og like etter underskrev Berg kontrakt med klubben og spilte i Nederland i fire sesonger.

Berg debuterte for klubben med brask og bram 10. august 1969 og skåret klubbens tre første mål (hat-trick) i 4–1-seieren over FC Twente. Overgangen fra norsk fotball ble likevel stor, blant annet med langt hardere treninger samt at den tsjekkiske treneren krevde at Berg bedret fysikken, tilpasset seg et høyere tempo og ble tøffere på banen. ADO den Haag satset stort med tre proffer på laget, men, som på landslaget, ble han ofte plassert i en vingrolle, noe han mistrivdes med. Det viste seg blant annet i at han ikke skåret på nytt før i den sjuende serierunden, men med enda et mål i den åttende serierunden, samt hat-trick i den tiende runden i 5–0-seieren over SVV Schiedam, løsnet det for Berg og laget. Han skåret jevnt og trutt og lå en stund rett bak Johann Cruyff på den nederlandske toppskårerlisten i Eresdivisie, Æresdivisjonen. Berg ble klubbens toppskårer og endte på sjuendeplass i Nederland med 18 mål. Under Bergs måltørke tidlig i serien lå ADO den Haag helt nede på 13. plass, men med Bergs målteft utover i sesongen pekte også pilen for laget oppover, og klubben endte til slutt på sjetteplass i serien.

Mot slutten av vårsesongen hadde Berg pådratt seg en ankelskade, som han slet med utover høsten i sesongen 1970–1971. Han mistrivdes også sosialt, men etter hans eget forslag inngikk klubben kontrakt med Molde-spissen Harry Hestad, noe som lettet den sosiale situasjonen. Han fortsatte som vingspiller utover høsten, men på våren fikk han tillit i yndlingsrollen, som lagets motor i den sentrale midtbanen. Berg skåret ikke så mange mål som året før, ni, like mange som Hestad, men var den drivende kraften i laget, og sesongen endte med en strålende tredjeplass i serien. Det kvalifiserte til plass i UEFA-cupen, der laget ble slått ut i andre runde av Wolverhampton.

Året etter, 1971–1972-sesongen, fortsatte han som sentral midtbanespiller med stor suksess. Etter sesongen ble han kåret til Eresdivisies beste midtbanespiller og skåret 11 mål, noe som ga en 15. plass på toppskårerlisten. Han ble også kåret til den sjuende beste spilleren i hele ligaen. Laget ble nummer 5 i serien, men tok seg til cupfinalen, spilt 11. mai 1972 i Rotterdam, der laget, i en kort periode under navnet FC den Haag, tapte 2–3 for Ajax. 1–0-skåringen til Ajax ble satt i mål av legenden Johan Cruyff. Både Berg og Hestad spilte hele kampen, men ingen av nordmennene fikk nettkjenning. På stillingen 3–1 ble Hestad felt inne i motstanderens straffefelt, og lagkameraten Mansveld satte inn reduseringen til 2–3.

Ettersom Ajax var kvalifisert for den europeiske serievinnercupen, fikk FC den Haag plass i cupvinnercupen. I første runde møtte de Spartak Moskva, men tapte 0–1 sammenlagt.

Under proffkarrieren hadde Berg ofte meldt forfall til landskamper grunnet at klubben enten holdt ham tilbake, fordi han i perioder var småskadet eller han selv hadde manglende overskudd grunnet tett kampprogram. Høsten 1969 spilte han én landskamp, men var deretter borte fra landslaget inntil våren 1972, da han i vår- og høstsesongen var på laget i fire kamper på rad. På landslaget imponerte han igjen, og i den første av de fire kampene, mot Finland, ble han tildelt kapteinsbindet på landslaget for første og eneste gang. Kampen, spilt i Åbo, endte 0–0. Etter 1972 spilte han bare to landskamper, mot Øst-Tyskland og Skottland våren 1974.

I hans siste sesong i Nederland, 1972–1973-sesongen, skåret Berg ti mål, og laget endte på femteplass i serien.

Ny karriere i Bodø/Glimt

Da han kom tilbake til Bodø i 1973, hadde han i prinsippet tenkt å legge opp, men Bodø/Glimt, som spilte i 2. divisjon, slet i serien, så etter en kort tid i tenkeboksen, brettet han opp ermene og tok et tak for klubben. Med Berg på laget seilte Glimt oppover tabellen og endte til slutt på andreplass bak Mjølner.

Sesongen etter, i 1974, vendte også spissene Terje Mørkved og Arne Hanssen tilbake fra Rosenborg, og med Berg som primus motor på midtbanen, fikk Bodø/Glimt et slagkraftig lag, som både vant 2. divisjon i 1974 og 1975, men, som i motsetning til vinnerne av de to 2. divisjonene sør i landet, måtte spille kvalifisering mot toerne i sør for å plass i landets øverste divisjon, 1. divisjon. Mot alle odds tapte de begge kvalifiseringene, selv om de hadde gått ubeseiret gjennom serien. Fotballforbundet har i ettertid kalt dette et «dypt urimelig seriesystem». Ikke minst viste dette seg i Glimts prestasjoner i cupen. Laget nådde semifinalen i 1974 og vant cupfinalen i 1975, noe som gjorde Bergs heltestatus i hjembyen enda større, og han fikk tilnavnet «Kong Dutte», for øvrig etter forslag fra Dagbladet. Selv om Glimt befant seg i 2. divisjon, ble han etter sesongen kåret til årets spiller av spillerne i Norges to øverste divisjoner.

Med Berg som drivkraft klarte Bodø/Glimt endelig å rykke opp til den øverste norske serien, 1. divisjon, i 1976, og i 1977 tok laget sølv i serien bak Lillestrøm. De samme to lagene møttes også i cupfinalen, der Lillestrøm vant 1–0. Berg spilte i noen sesonger til, og til tross for at laget havnet et stykke ned på tabellen, ble han kåret til årets spiller av VG i 1979, som den eldste gjennom tidene.

Våren etter, 1980-sesongen, forsøkte han seg i noen kamper, men laget rykket ned, og i 1981 la han fotballskoene på hylla for godt.

Meritter med landslaget

Berg var den første nordlendingen fra en nordnorsk klubb som var med i startoppstillingen og spilte en hel kamp på Norges A-landslag i fotball gjennom tidene.

I sin tidlige karriere var han eneren på et landslag som slet i motvind, ikke minst kunne han skinne i sterk motstand, slik han viste i bortekampen mot Portugal i 1967. Av andre kamper som bør trekkes fram, er 3–0-seieren hjemme og uavgjort 1–1 borte mot Jugoslavia under VM-kvalifiseringen i 1965, 1–0-seieren over Danmark i København i 1966 og 3–1-seieren over Sverige på Ullevaal i 1967.

36 av hans 43 landskamper ble spilt, mens han ennå var amatør i Norge, bare sju etter at han ble profesjonell i Nederland i 1969.

Meritter i klubbfotball

Harald Berg vant det norske seriemesterskapet med Lyn i 1968, og tre cupmesterskap, to med Lyn i 1967 og 1968, samt med Bodø/Glimt i 1975. Med Bodø/Glimt vant han også seriesølv og NM-sølv (cupen) i 1977.

I Nederland vant han bronse i serien med ADO/FC den Haag i 1970–1971-sesongen samt sølv i cupen etter å ha tapt 2–3 for Ajax i finalen i 1972.

Berg ble nordnorsk cupmester i 1963 og 1964 med Bodø/Glimt.

Personlige meritter

Av VG ble Harald Berg kåret til årets spiller i 1979, som den eldste gjennom tidene, 37 år og 11 måneder gammel. Hans sønn, Ørjan, er den nest eldste gjennom tidene, 35 år og to måneder gammel. Også sønnen Runar, for øvrig født i Haag, er av VG kåret til årets spiller – til sammen en enestående prestasjon i norsk fotballhistorie. VG kåret også Harald Berg til årets spiss i 1965, samt årets midtbanespiller i 1977, 1978 og 1979.

Berg ble av Dagbladets lesere kåret til Norges beste spiller gjennom tidene i 1976.

I 1978 ble Harald Berg tildelt Nordland fylkes kulturpris.

Han ble toppskårer i Eliteserien i 1967 med 19 mål på 18 kamper og skåret til sammen 68 mål for Lyn og Bodø/Glimt i Norges øverste divisjon, ifølge Norsk idrettsleksikon, mens VGs statistikk har 67 mål.

For ADO/FC den Haag spilte han 127 kamper og skåret 48 mål i nederlandsk Eresdivisie.

I 2016 ble han utnevnt som ambassadør for Bodø.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Arntzen, Arthur (1976). Dutte. J. W. Cappelens forlag.
  • Bertelsen, Ingvar, Tom Harald Berglund, Iver Odden (2000). Oppslagsbok om norsk fotball. Wagner & Flust forlag.
  • Schanke, Tom A. (2012). Norsk idrettsleksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg