Giovanni Paolo Lomazzo

Lomazzo var født i Milano og sønn av Giovan Antonio di Giorgio og Francesca Mozzanica. Farens yrke er ikke kjent, men flere av Lomazzos brødre var også malere. Han begynte i lære hos Giovanni Battista Della Cerva (ca. 1515-1580) da han var fjorten år og ble der til slutten av 1558.

Den viktigste kilden til Lomazzos kunstneriske produksjon er hans egen selvbiografi i verseform. Den er inkludert som appendiks til hans diktsamling Rime (1587). Nesten hundre portretter er nevnt i selvbiografien, men vi kjenner i dag bare til to selvportretter. Det ene av disse, Selvportrett som abbed for Accademia della Val di Blenio (ca. 1568, Milano, Pinacoteca di Brera) viser Lomazzo som leder for dette spesielle akademiet der det okkulte ser ut til å ha hatt en sentral betydning.

En del flere av Lomazzos religiøse arbeider er bevart, og hans viktigste oppdrag var utsmykkingen av Foppa-kapellet (1570-71) i San Marco i Milano.

I begynnelsen av 1572 ble Lomazzo blind, og han viet seg da helt til å skrive. Trattato dell’arte della pittura (Traktat om malerkunsten) som kom ut i 1584, var hans første publiserte verk. I den omfattende traktaten gjør Lomazzo rede for en systematisk kunstteori. Traktaten er delt inn i sju bøker (det vil si hoveddeler) som reflekterer Lomazzos forståelse av malerkunstens oppbygging: proporsjon, bevegelse, farge, lys, perspektiv, praksis og form.

Delen om bevegelse er et av Lomazzos mest interessante bidrag til kunstteorien. Lomazzo legger stor vekt på fremstillingen av menneskelig bevegelse. Det innovative ved hans behandling er at han i så stor grad konsentrerer seg om hvordan følelsene og det vi dag kaller personligheten reflekteres i ytre bevegelser.

Idea del tempio della pittura (Idé om maleriets tempel) ble publisert i 1590 og var opprinnelig tenkt som en lengre introduksjon til Trattato dell’arte della pittura. Det er en klar sammenheng mellom verkene, og disse to bøkene er Lomazzos mest sentrale skrifter om kunst.

Strukturen i Idea minner om Giulio Camillos minneteater som Lomazzo også trekker fram som inspirasjonskilde. Marsilio Ficinos nyplatonisme og hermetisme samt Heinrich Cornelius Agrippas De occulta philosophia (Tre bøker om okkult filosofi, 1533) var også grunnleggende for utformingen av verket. Det filosofiske grunnlaget er tydelig i Trattato, men Lomazzo videreutvikler det i Idea.

I Idea fremstiller Lomazzo maleriet som et mikrokosmos som tilsvarer kosmisk perfeksjon. Han beskriver et tempelinteriør der entablementet bæres oppe av sju kolossalstatuer av malere fra hans nære fortid. Lomazzo anser dem for å være de ypperste representantene for ulike malerstiler.

Han forbinder hver av dem med en av de sju planetene (som man da kjente til), og han beskriver dem som ledere som styrer malerkunsten. Han assosierer Michelangelo med Saturn, Gaudenzio Ferrari (død 1546) med Jupiter, Polidoro da Caravaggio (cirka 1499–1543) med Mars, Leonardo da Vinci med Sola, Rafael med Venus, Mantegna med Merkur og Tizian med månen. Lomazzo beskriver den astrologiske innflytelsen som tydelig på den enkelte malerens kunstneriske stil, og han vektlegger samspillet mellom personlighet og kunstnerisk uttrykk. Han tar utgangspunkt i samtidens vanlige oppfattelse av astrologisk påvirkning og forsøker å systematisere kunnskapen i kunstnerisk sammenheng. Lomazzo hevder at personligheten er helt tydelig i kunstverkene, og han legger derfor ikke vekt på opplysninger om kunstnerens liv. Videre trekker Lomazzo fram malerstilene til de sju ulike forbildene som like gode, og denne sidestillingen er original.

• Italias kunst fram til 1900
• manierismen