Henri Dunant, sveitsisk filantrop. Han ble grepet av krigens redsler da han var med og hjalp de sårede i slaget ved Solferino 1859. Hans skildring av bl.a. det daværende sanitetsvesens utilstrekkelighet i skriftet Un souvenir de Solférino gav støtet til en kongress i Genève (1863) og til opprettelsen av det internasjonale Røde Kors og Genèvekonvensjonen 1864. Den fastslår som grunnsetning at sårede og syke, sanitetspersonell og -materiell skal være fredlyst under krig, og betegner et epokegjørende fremskritt i den internasjonale rett.
Også senere arbeidet Dunant i skrift og tale for fredens og menneskekjærlighetens sak. Ved spekulasjoner i Algerie tapte han sin formue og kom i ren nød. Han levde upåaktet til 1895 da en internasjonal aksjon ble satt i gang for å hjelpe ham. Dunant deltok fra denne tid på ny i agitasjonen for fredssaken, bl.a. ved artikler i Bertha von Suttners tidsskrift Die Waffen nieder. I 1901 ble han tildelt den første Nobels fredspris, sammen med franskmannen Frédéric Passy. Boken er kommet i to norske utgaver (senest Minner fra Solferino, 1999).
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.