Henri Dunant var en sveitsisk filantrop som er kjent som initiativtakeren bak stiftelsen av Røde Kors i 1863. For sitt arbeid for fredssaken fikk Dunant den første Nobels fredspris i 1901.

Dunant ble grepet av krigens redsler da han var med og hjalp de sårede i slaget ved Solferino i 1859. Hans skildring av blant annet det daværende sanitetsvesenets utilstrekkelighet i skriftet Un souvenir de Solférino («Minner fra Solferino») gav støtet til en kongress i Genève (1863) og til opprettelsen av det internasjonale Røde Kors og Genèvekonvensjonen i 1864. Den fastslår som grunnsetning at sårede og syke, sanitetspersonell og -materiell skal være fredlyst under krig, og betegner et epokegjørende fremskritt i den internasjonale rett.

Også senere arbeidet Dunant i skrift og tale for fredens og menneskekjærlighetens sak. Ved spekulasjoner i Algerie tapte han sin formue og kom i ren nød. Han levde upåaktet til 1895 da en internasjonal aksjon ble satt i gang for å hjelpe ham. Dunant deltok fra denne tiden på ny i agitasjonen for fredssaken, blant annet ved artikler i Bertha von Suttners tidsskrift Die Waffen nieder («Ned med våpnene»).

I 1901 ble Dunant tildelt den første Nobels fredspris, sammen med franskmannen Frédéric Passy. Boken er kommet i to norske utgaver (senest Minner fra Solferino, 1999).

  • Moorehead, Caroline: Dunant's dream: war, Switzerland and the history of the Red cross, 1998, isbn 0-00-255141-1, Finn boken
  • Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0, Finn boken
  • Width, Trygve: Mannen som skapte Røde kors, [2. utg.], 1963

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.