Sverige

Scene fra Mauritz Stillers film Gösta Berlings saga fra 1923, etter Selma Lagerlöfs roman, med Greta Garbo og Lars Hansson.

Av /KF-arkiv ※.
Sverige

Jan Troell hadde suksess med storfilmene Utvandrarna og Nybyggarna, 1971–72, som var en filmatisering av Vilhelm Mobergs emigrantromaner. Bildet viser Max von Sydow og Liv Ullmann i en scene fra Utvandrarna.

Av /NTB Scanpix ※.

Sommarnattens leende, 1955, var Ingmar Bergmans gjennombruddsfilm internasjonalt. Til venstre Gunnar Björnstrand som advokat Fredrik Egerman, i midten Eva Dahlbeck som Desirée Armfelt og til høyre Jarl Kulle som grev Carl Magnus Malcolm.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Svensk film er også kjent for sine mange gode barne- og ungdomsfilmer. Lukas Moodyssons første langfilm Fucking Åmål (1998) fikk stor oppmerksomhet og gode kritikker. Alexandra Dahlström (til venstre) og Rebecca Liljeberg spilte tenåringene Elin og Agnes.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Film ble første gang vist i Sverige i 1896, men noen produksjon kom ikke i gang før etter hundreårsskiftet. Svensk films store pioner ble Charles Magnusson. Han overtok i 1909 selskapet Svenska Biografteatern, som i 1919 ble omgjort til Svensk Filmindustri og som siden har vært Sveriges ledende filmselskap. Magnusson ville satse på større formater enn tidens korte farser, og folkekomedien Värmlänningarna (1909) ble en stor suksess.

Han knyttet til seg regissørene Victor Sjöström og Mauritz Stiller. Dette fikk avgjørende betydning for svensk films kunstneriske fremgang de neste årene. Sjöströms gjennombrudd kom med Terje Vigen (1917), og han øvde stor innflytelse på filmmediet med Körkarlen (1920). Stillers største suksesser var Sången om den eldröda blomman (1918), Herr Arnes penningar (1919) og Gösta Berlings saga (1923). Da både Sjöström og Stiller, foruten den nye stjernen Greta Garbo, i midten av 1920-årene reiste til Hollywood, ebbet svensk films første glansperiode ut.

Gustaf Molander debuterte som regissør i stumfilmperioden, men det var med lydfilmen han ble et ledende navn, særlig med komedier som Swedenhielms (1935) og Intermezzo (1936). Sistnevnte introduserte Ingrid Bergman, som imidlertid kom til å tilbringe det meste av sin karriere i amerikansk film.

I 1940-årene begynte en ny giv i svensk film. Alf Sjöberg laget med sans for raffinerte billedkomposisjoner Hets (1944), etter den unge Ingmar Bergmans manuskript, og fikk stor internasjonal oppmerksomhet med Fröken Julie (1950). Arne Sucksdorff fikk et verdensnavn i 1940- og 1950-årene gjennom sine poetiske naturfilmer og menneskeskildringer. Ingmar Bergman debuterte som regissør i 1946, og fikk i midten av 1950-årene en suveren internasjonal posisjon. Bergman forble et sterkt nærvær gjennom 50 år.

Fra slutten av 1950-årene begynte, som i de fleste andre land, en langvarig nedgang i kinobesøket. En ansvarlig produksjon ble opprettholdt gjennom den såkalte filmreformen av 1963, som fordelte statlige midler via det nyopprettede Svenska Filminstitutet.

I 1960-årene kom nye regissører som definerte seg selv i opposisjon til den eldre generasjonen. Bo Widerberg vant internasjonal anerkjennelse med Elvira Madigan (1967) og Ådalen 31 (1969), Vilgot Sjöman ble et verdensnavn med Jag är nyfiken – gul (1967), og Jan Troell fikk vid internasjonal distribusjon med Utvandrarna (1971) og Nybyggarna (1972) over Vilhelm Mobergs emigrantromaner. Mai Zetterling fikk oppmerksomhet med Älskande par (1963), og Kjell Grede etablerte seg som en betydelig regissør med Hugo och Josefin (1968).

Stor publikumssuksess i 1970-årene fikk revyduoen Hans Alfredson og Tage Danielsson med filmkomedier som Äppelkriget (1971) og Picassos äventyr (1978). De høstet siden anerkjennelse som filmskapere: Alfredson med Den enfaldiga mördaren (1982) og Danielsson med Astrid Lindgren-filmatiseringen Ronja Rövardotter (1984). Stefan Jarl markerte seg som Skandinavias fremste dokumentarfilmskaper.

På barnefilmområdet hevdet Sverige seg sterkt med Olle Hellboms filmatiseringer av Lindgrens bøker. Også andre sto for betydelige barneskildringer, blant dem Kay Pollak med Barnens ö (1980), Allan Edwall med Åke och hans värld (1984) og Lasse Hallström med Mitt liv som hund (1985). Suzanne Osten vant seg et navn med Bröderna Mozart (1986). Den største internasjonale suksessen sto Ingmar Bergman for med Fanny och Alexander (1983), som vant hele fem Oscar-priser.

Ved inngangen av 1990-årene pådro Svensk Filmindustri seg et stort underskudd, men en løsning ble funnet i form av co-produksjoner, både med andre skandinaviske land og med svensk fjernsyn. Kjell Grede har laget God afton, herr Wallenberg (1990), Bo Widerbergs Lust och fägring stor (1995), Jan Troells Hamsun (1997) og Vilgot Sjömans Alfred (1997). Også britiskfødte Colin Nutley med Änglagård (1992, oppfølger i 1994) og danske Bille August med Jerusalem (1997) har fått mye oppmerksomhet. Ingmar Bergmans sønn Daniel har gjort seg bemerket med Söndagsbarn (1992), og Kjell Sundvall med Jägarna (1997). Kjell-Åke Andersson sto for Min store tjocke far (1992) og Juloratoriet (1996).

Ved årtusenskiftet profilerte Richard Hobart seg med sin filmsuite om de sju dødsyndene, blant annet Spring för livet (1997). Lukas Moodysson oppnådde en formidabel publikumssuksess med Fucking Åmål (1998). Roy Andersson laget den sivilisasjonskritiske Sånger från andra våningen (2000), Josef Fares gjorde seg bemerket med komedien Jalla! Jalla! (2000) og Kay Pollak vant et publikum med Så som i himmelen (2004). Tomas Alfredson laget den uortodokse vampyrfilmen og oppvekstfortellingen La den rette komme inn (2008), før han begynte å lage film i utlandet.

På 2010-tallet har Roy Andersson fortsatt med sin tablå-baserte og episodiske stil, i de kritikerroste En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014) og Om det uendelige (2019) — tragikomiske filmer som med skarpt blikk tar svenskenes kultur og væremåte på kornet. Det samme kan sies om Ruben Östlund, som har blitt den viktigste eksponenten for svensk film på lang tid. I 2011 provoserte han mange med Play, en spillefilm med dokumentariske grep som omhandler etnisitet og klasse i Sverige. Turist (2014) var en komedie som drøftet kjønnsroller og maskulinitet, i kjølvannet av filmens omdreiningspunkt: et snøskred. Med The Square (2017) tok Östlund steget internasjonalt med utenlandske skuespillere på rollelisten, og filmen vant Gullpalmen i Cannes. Hans neste film Triangle of Sadness (2022) vant samme pris.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Blomgren, Roger: Staten och filmen : svensk filmpolitik 1909-1993, 1998, isbn 91-7844-283-4
  • Bono, Francesco & Maaret Koskinen, red.: Swedish film today, 1996, isbn 91-520-0452-x
  • Furhammar, Leif: Filmen i Sverige : en historia i tio kapitel och en fortsättning, 3. uppl., 2003, isbn 91-7504-158-8
  • Hedling, Erik, red.: Blågult flimmer : svenska filmanalyser, 1998, isbn 91-44-00200-9
  • Qvist, Per Olov & Peter von Bagh: Guide to the cinema of Sweden and Finland, 2000, isbn 0-313-30377-0
  • Werner, Gösta: Den svenska filmens historia, 2. uppl., 1978, isbn 91-1-783391-4
  • Winquist, Sven G.: Musik i svenska ljudfilmer, 1980-, 5 b.
  • Åhlander, L., red.: Svensk filmografi, 1977-, 9 b.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg