Den gresk-ortodokse kirke i Alexandria

Begge de ortodokse kirkene i Egypt, den gresk-ortodokse og den koptisk-ortodokse, anser apostelen Markus som sin grunnlegger. Markus anslås å ha ankommet Alexandria rundt år 40, og innledet her sin misjonsvirksomhet.

Det er fra Markus begge kirkene mener å ha apostolisk suksesjon, det vil si at de kan følge en ubrutt rekke av ordinerte biskoper tilbake til ham.

Alexandria ble raskt et senter for teologiske studier og for utviklingen av kristendommens grunnleggende prinsipper. Spesielt viktig ble Alexandria-skolen, The Catechetical School of Alexandria, som ble grunnlagt i år 190. Dette er verdens eldste teologiske skole. Her underviste mange teologer som fikk stor betydning for utviklingen av kristen teologi, blant andre Athenagoras, Clemens av Alexandria, Didymus den blinde og Origenes fra Alexandria.

Striden om kristologi på kirkemøtet i Khalkedon i 451, førte til en splittelse av kirken i Egypt. Dermed fikk man to ortodokse patriarkater i Alexandria. Det gresk-ortodokse fulgte flertallet på kirkemøtet og forble en del av hva som senere ble kjent som Den (østlig) ortodokse kirke. Det forble dermed også en lojal del av Det bysantinske riket. Det koptisk-ortodokse brøt ut, og det ble en del av de orientalsk-ortodokse kirkene. Dette førte til at koptere ble utsatt for harde forfølgelser iverksatt av Bysants. Det store flertallet av egyptiske kristne støttet imidlertid opp om Den koptisk-ortodokse kirke, og Den gresk-ortodokse ble raskt en minoritetskirke i Egypt.

I 641 erobret arabiske muslimer Egypt, og kontakten med Bysants ble brutt. Den gresk-ortodokse kirke ble dermed en isolert minoritet med lite ressurser. Patriarkene valgte derfor å oppholde seg i Konstantinopel i lange perioder. Først fra 1846 bosatte de seg i Alexandria igjen.

I løpet av 1800-tallet innvandret grekere til Egypt, og dette førte til vekst i antall troende og til utvikling av en rekke aktiviteter. Blant annet ble det etablert flere skoler og trykkerier.

I samme tidsrom utvandret ortodokse fra blant annet Hellas, Syria og Libanon også til andre deler av Afrika. De etablerte egne menigheter. I 1920 ble det vedtatt at det gresk-ortodokse patriarkatet skulle ha styringsrett (jurisdiksjon) over hele Afrika.

Gjennom målrettet misjonsvirksomhet har det gresk-ortodokse patriarkatet vokst betydelig, og i dag lever det absolutte flertallet av dets troende utenfor Egypt. For dem ble det viktig at det både var en svært gammel kirke, og at den ikke kunne kobles til afrikansk kolonihistorie.

På 1930-tallet oppstod det en ortodoks grasrotbevegelse i Uganda som i 1946 ble anerkjent av patriarkatet. Lederen, Ruben Mukasa Spartaa, ble senere ordinert som biskop.

Under Mau Mau-opprøret i Kenya på 1950-tallet, ble den ortodokse kirke utsatt for hard undertrykkelse av britiske kolonimakter. Kirker og skoler ble stengt, og flertallet av lokale prester ble internert i konsentrasjonsleire. Kun katedralen i Nairobi, hvor flertallet var grekere, ble spart. Den kypriotiske patriarken Makarios 2, på vei hjem fra eksil på Seychellene, holdt her en antikolonialistisk tale som la grunnlag for hans vennskap med Jomo Kenyatta, lederen for den kenyanske frigjøringsbevegelsen. Etter at Kenya i 1963 ble selvstendig, bidro den ortodokse kirken på Kypros med hjelp. Det ble opprettet et presteseminar, Archbishop Makarios III Patriarchal Academy, og fra Kypros ble det sendt misjonærer/lærere.

I 1997 ble det etablert en misjon i Sør-Afrika, og denne kan vise til en rask vekst i troende. Tanzania og Uganda har også sterke ortodokse menigheter. Forøvrig er det menigheter i en rekke afrikanske land.