Økonomi og næringsliv i Mauritania

Tidvis store forekomster av gresshopper, har i de senere år påført jordbruket betydelig tap.

Gresshopper av Food and Agriculture Organization of the United Nations. CC BY 2.0

Mauritania er et ørkenland med få muligheter til landbruk ut over husdyrhold, som dominerer sektoren. Klimatiske forhold, med flere tørkeperioder, samt tidvis store forekomster av gresshopper, har i de senere år påført jordbruket betydelig tap. Dette igjen har medført en sterk urbanisering, hvor mangel på arbeid har bidratt til sosial nød; over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I tillegg har landet en stor fiskeindustri basert på fiskerier utenfor kysten, samt drivverdige forekomster av enkelte mineraler, fremfor alt jernmalm.

Mauritania er stort og grissgrendt, med dårlig utbygd infrastruktur, og med en lite moderne sektor. Landets sosiale og økonomiske utvikling har også lidd under mangel på politisk stabilitet, samt av krigen i Vest-Sahara i andre halvdel av 1970-årene. Utvinning av oljeforekomster var forventet å bidra vesentlig til landets inntekter fra andre halvdel av 2000-tallet.

Gruveindustrien har fra 1960-årene hatt avgjørende betydning for Mauritanias økonomi. I 1960-årene ble store forekomster av jernmalm og kobber funnet, og utvinning satt i drift. I 2000 stod gruvedrift for ca. 11 % av Mauritanias BNI, og for vel halvparten av landets eksportinntekter. Særlig i Guelbs-regionen er det store jernmalmleier (hematitt), med reserver på anslagsvis 5000–6000 millioner tonn. Forekomstene blir utnyttet av statsselskapet Société nationale industrielle et miniére (SNIM), dannet 1974 etter nasjonaliseringen av det franskdominerte gruveselskapet MIFERMA. Malmen fraktes med jernbane til utskipningshavnen ved Nouadhibou. Ved Akjoujt er det påvist store reserver av kobber og kobolt (utvinning startet 1969) samt av gull.

Tidlig på 2000-tallet ble det gjennomført leting etter drivverdige gullforekomster. Videre finnes forekomster av bl.a. gips, fosfat, uran, yttrium, ilmenitt, wolfram og diamanter.

Leteboring etter olje ble startet 1989, og utvinning på Chinguetti-feltet, offshore utenfor Nouakchott, med reserver på inntil 850 mill. fat, ble påbegynt 2005–06. Det er også påvist betydelige forekomster på andre felt, bl.a. inntil 350 mill. fat i Tiof-feltet lenger nord, samt store gassforekomster bl.a. på Banda-feltet, øst for Nouakchott.

Mauritania har svært lite industri, vesentlig med unntak av oljeraffinering, fiskeforedling og fremstilling av forbruksvarer. Et mindre stålverk ble åpnet 1974, men har i lange perioder vært stengt. Mange av foretakene innen fiskeindustrien måtte også legge ned i 1990-årene, på grunn av høye driftskostnader.

Mauritania er tradisjonelt et landsbrukssamfunn, med hovedvekt på nomadisk husdyrhold. Bare ca. 1 % av arealet, ved Senegalelven, har tilstrekkelig vann – fra nedbør eller elven – til å kunne dyrkes. Fra å ha sysselsatt ca. 90 % av yrkesbefolkningen i 1965, fant bare ca. halvparten sysselsetting i landbruket i 2005. Tørkekatastrofer i 1970- og 1980-årene, samt flere år hvor gresshopper har ødelagt avlingene, har skadet næringen i betydelig grad, og mange fedriftsnomader har vært nødt til å flytte inn til byene. Landbruket stod i 2002 for bare ca. 20 % av BNP; en halvering i forhold til ved selvstendigheten, 1960. På det lille areal som er dyrket, produseres bl.a. ris og hirse, i oasene også dadler og hvete. Lengst i sør dyrkes det noe jordnøtter (peanøtter) og bomull, dessuten utvinnes gummi arabicum fra akasietrær.

Fiskeriene har stor betydning både som matvareleverandør og for inntjening av valuta. Fra 1990-årene har sektoren stått for ca. halvparten av eksportinntektene og en firedel av statens inntekter. En stor del av fisket skjer fra utenlandske trålere, vesentlig fra EU, dels fra Øst-Europa, med lisens. Fra 1983 måtte all fangst tas i land i Mauritania, hvilket både skapte arbeidsplasser, verdiskaping og eksportinntekter; i 1990-årene ble det lempet noe på dette etter at flere fiskeforetak ble lagt ned. Nouadhibou er viktigste fiskehavn med fiskemel- og fryseindustri. I Senegalelven blir det fisket ferskvannsfisk, som mest går til lokalt konsum.

Mauritania har normalt underskudd på handelsbalansen, og som følge av blant annet tørke og fallende priser på jernmalm, har Mauritania mer og mer blitt avhengig av økonomisk bistand fra utlandet, særlig fra Frankrike og EU. Fisk og jernmalm står hver for ca. 50 % av eksportverdien.

Mauritanias samferdselsnett er mangelfullt utbygd, også fordi avstandene er store og befolkningsgrunnlaget tynt. Bortsett fra malmbanen som forbinder malmfeltene med havnen i Nouadhibou, foregår den innenlandske transporten på et utilstrekkelig veinett eller med fly. Den 1100 km lange transmauritanske hovedveien, som forbinder hovedstaden Nouakchott med de relativt tettbefolkede sørlige deler av landet, ble bygd ferdig i 1985. Veien er en del av et veinettverk gjennom Maghreb-regionen. En ny veiforbindelse på 470 km mellom Nouakchott og Nouadhibou stod ferdig 2004. Internasjonale lufthavner finnes ved Nouadhibou, Néma og Nouakchott, samt flere innenlandske flyplasser og flystriper. De viktigste havnebyene er malmhavnen i Point-Central, 10 km sør for Nouadhibou (den største fiskehavnen), og Nouakchott. Ca. 210 km av Senegalelven er navigerbar gjennom året, og det er tre større havnebyer på elven; Rosso, Kaédi og Gouraye.

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

    Du må være logget inn for å kommentere.