Økonomi og næringsliv i Mauritania

Tidvis store forekomster av gresshopper har påført jordbruket betydelig tap.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Mauritania: Økonomisk aktivitet.

Av /Store norske leksikon ※.

Fra en av Mauritanias kamelruter. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Mauritania er et ørkenland med få muligheter til landbruk ut over husdyrhold, som dominerer sektoren. Klimatiske forhold, med flere tørkeperioder, samt tidvis store forekomster av gresshopper, har i de senere år påført jordbruket betydelig tap. Dette igjen har medført en sterk urbanisering, hvor mangel på arbeid har bidratt til sosial nød, og over halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. I tillegg har landet en stor fiskeindustri basert på fiskerier utenfor kysten, samt drivverdige forekomster av enkelte mineraler, fremfor alt jernmalm.

Mauritania er stort og grissgrendt, med dårlig utbygd infrastruktur, og med en lite moderne sektor. Landets sosiale og økonomiske utvikling har også lidd under mangel på politisk stabilitet.

Naturressurser

Gruveindustrien har fra 1960-årene hatt avgjørende betydning for Mauritanias økonomi. I 1960-årene ble store forekomster av jernmalm og kobber funnet, og utvinning satt i drift. I 2014 sto gruvedrift for cirka 30 prosent av Mauritanias bruttonasjonalinntekt, og for vel halvparten av landets eksportinntekter. Særlig i Guelbs-regionen er det store jernmalmleier (hematitt), med reserver på anslagsvis 5000–6000 millioner tonn. Forekomstene blir utnyttet av statsselskapet Société nationale industrielle et miniére (SNIM), som ble dannet i 1974 etter nasjonaliseringen av det franskdominerte gruveselskapet MIFERMA. Malmen fraktes med jernbane til utskipningshavnen ved Nouadhibou. Ved Akjoujt er det påvist store reserver av kobber og kobolt (utvinning startet i 1969) samt av gull.

Tidlig på 2000-tallet ble det gjennomført leting etter drivverdige gullforekomster. Videre finnes det forekomster av blant annet gips, fosfat, uran, yttrium, ilmenitt, wolfram og diamanter.

Leteboring etter olje ble startet i 1989, og utvinning på Chinguetti-feltet, offshore utenfor Nouakchott, med reserver på inntil 850 millioner fat, ble påbegynt i 2005–2006. Det er også påvist betydelige forekomster på andre felt, blant annet inntil 350 millioner fat i Tiof-feltet lenger nord, samt store gassforekomster blant annet på Banda-feltet, øst for Nouakchott.

Industri

Mauritania har svært lite industri, vesentlig med unntak av oljeraffinering, fiskeforedling og fremstilling av forbruksvarer. Et mindre stålverk ble åpnet i 1974, men har i lange perioder vært stengt. Mange av foretakene innen fiskeindustrien måtte også legge ned i 1990-årene, på grunn av høye driftskostnader.

Jordbruk og fiske

Mauritania er tradisjonelt et landsbrukssamfunn, med hovedvekt på nomadisk husdyrhold. Bare cirka 1 prosent av arealet, ved Senegalelven, har tilstrekkelig vann – fra nedbør eller elven – til å kunne dyrkes. Fra å ha sysselsatt cirka 90 prosent av yrkesbefolkningen i 1965, fant bare halvparten sysselsetting i landbruket i 2014. Tørkekatastrofer i 1970- og 1980-årene, samt flere år hvor gresshopper har ødelagt avlingene, har skadet næringen i betydelig grad, og mange fedriftsnomader har vært nødt til å flytte inn til byene. Landbruket sto i 2017 for bare 27,8 prosent av BNP: en halvering i forhold til ved selvstendigheten i 1960. På det lille arealet som er dyrket, produseres blant annet ris og hirse, og i oasene produseres også dadler og hvete. Lengst i sør dyrkes det noe jordnøtter (peanøtter) og bomull, dessuten utvinnes gummi arabicum fra akasietrær.

Fiskeriene har stor betydning både som matvareleverandør og for inntjening av valuta. Fra 1990-årene har sektoren stått for cirka halvparten av eksportinntektene og en firedel av statens inntekter. En stor del av fisket skjer fra utenlandske trålere, vesentlig fra EU, dels fra Øst-Europa, med lisens. Fra 1983 måtte all fangst tas i land i Mauritania, hvilket både skapte arbeidsplasser, verdiskaping og eksportinntekter. I 1990-årene ble det lempet noe på dette etter at flere fiskeforetak ble lagt ned. Nouadhibou er viktigste fiskehavn med fiskemelindustri og fryseindustri. I Senegalelven blir det fisket ferskvannsfisk, som mest går til lokalt konsum.

Utenrikshandel

Mauritania har normalt underskudd på handelsbalansen, og som følge av blant annet tørke og fallende priser på jernmalm, har Mauritania mer og mer blitt avhengig av økonomisk bistand fra utlandet, særlig fra Frankrike og EU. Fisk og jernmalm står hver for cirka 50 prosent av eksportverdien.

Samferdsel

Mauritanias transportnett er lite utviklet på grunn av lange avstander, spredt bosetning, naturforhold som vandrende sanddyner m.m. Jernbanen mellom malmfeltene i nordvest og havnen i Nouadhibou er landets eneste jernbane.
/iStockPhoto.

Mauritanias samferdselsnett er mangelfullt utbygd, også fordi avstandene er store og befolkningsgrunnlaget tynt. Bortsett fra malmbanen som forbinder malmfeltene med havnen i Nouadhibou, foregår den innenlandske transporten på et utilstrekkelig veinett eller med fly. Den 1100 kilometer lange transmauritanske hovedveien, som forbinder hovedstaden Nouakchott med de relativt tettbefolkede sørlige delene av landet, ble bygd ferdig i 1985. Veien er en del av et veinettverk gjennom Maghreb-regionen. En ny veiforbindelse på 470 kilometer mellom Nouakchott og Nouadhibou sto ferdig i 2004.

Internasjonale lufthavner finnes ved Nouadhibou, Néma og Nouakchott, samt flere innenlandske flyplasser og flystriper. De viktigste havnebyene er malmhavnen i Point-Central, 10 kilometer sør for Nouadhibou (den største fiskehavnen), og Nouakchott. Cirka 210 kilometer av Senegalelven er navigerbar gjennom året, og det er tre større havnebyer ved elven: Rosso, Kaédi og Gouraye.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg