(flertall poleis, gr. 'by'), i oldtidens Hellas en uavhengig stat med egne styringsorganer og religiøse institusjoner. Polis oppstod mot slutten av 800-tallet f.Kr. i de mørke århundrene etter palasskulturens fall, sannsynligvis som et resultat av behov for en fastere organisasjon i en urolig tid. Ved grekernes ekspansjon fra 700-tallet f.Kr. bredte systemet seg til greske kolonier i hele Middelhavsområdet og Svartehavet, og i alt kjenner vi over 600 polis. Vi finner ikke den klassiske polis i Makedonia og Thessalia.
Polis var liten i folketall og utstrekning. Ideelt sett var den politisk uavhengig og selvforsynt. Vårt ord «bystat» kan gi gale assosiasjoner – jordbruk var den dominerende virksomhet i staten. Men territoriet hadde et administrasjonssentrum av mer eller mindre bymessig karakter, med torg (agora) og offentlige bygninger. Utenfor tettbebyggelsen lå jordene, og bortenfor der beiteland, allmenning, skog og fjell som grense mot nabopolisen. Borgerne var det sentrale i polis, og polis opphørte ikke å eksistere selv om byen måtte evakueres, som f.eks. Athen under perserkrigene. Polis var et kollektiv av menn med eksklusiv borgerrett. Idealet var at alle var jordeiere. De hadde ansvaret for forsvaret av polis, og krig og militær trening var en viktig fellesoppgave. Mange byer påberopte seg et guddommelig opphav, og religionsutøvelse var vesentlig i fellesskapet, men polis var i sin natur verdslig og styrt av menneskers lover. Styringsorganene var ikke de samme overalt, men det var visse fellestrekk. Folkeforsamlingen fattet lovlige vedtak etter allmannaprinsippet, rådet var en mindre forsamling som bl.a. forberedte saker for folkeforsamlingen, og embetsmennene ble normalt valgt for ett år. I mange greske stater var det en utvikling fra aristokratisk styre via tyranni til demokrati, se Hellas(Hellas I, historie).
Polissystemet åpnet for stridigheter de greske stater imellom. På 300-tallet f.Kr. var systemet i forfall, bl.a. pga. profesjonaliseringen av hæren, med utstrakt bruk av leiesoldater. Etter makedonerkongen Filips seier 338 f.Kr. var det slutt på de greske bystatenes autonomi. I mange av de byene som Aleksander den store grunnla i sitt erobringsrike, ble det innført mye av det som preget en gresk polis: agora, templer, gymnas, embetsmenn – men de manglet den politiske virksomheten som kjennetegnet polis. I det egentlige Hellas forsvant ikke polis før den romerske erobring på 100-tallet f.Kr. Flere forskere bruker polisbegrepet også for å beskrive bystater i Romerriket.