slekt i rosefamilien som omfatter ca. 30 arter bladfellende trær og busker med hele blad og hvite (sjelden rødlige), tvekjønnete blomster i halvskjerm på fruktgrener. Blomstrer før eller under knoppsprett. Frukten er en falsk frukt, men det vanlige navn på pære (og eple) er kjernefrukt. Skallet er grønt, rødt, brunt eller gulgrønt, fruktkjøttet hvitt og hardt før det blir mykt ved modning. Frukten har steinceller. Pære inneholder normalt ca. 9 mg vitamin C, 163 mg kalium, 11,2 g karbohydrater, 84 % vann og 198 kJ tilført energi per 100 g spiselig vare. Treet har typisk pælerot, står derfor støtt og bør ha dyp jord.
P. communis, skogpære, finnes vill i Mellom- og Sør-Europa og i Vest-Asia. Som samlenavn for dyrket pære brukes P. communisvar.sativa, men de fleste sortene er sannsynligvis hybrider med snøpære, P. nivalis. Denne har runde, eplelignende frukter og regnes å være stamform for bergamottene, som har smeltende kjøtt. Sandpære (også kalt japansk pære, nashi eller eplepære), P. pyrifolia, har også eplelignende fasong, de kinesiske sortene er mer pæreformet enn de japanske.
Bare tidlige og middels tidlige sorter kan nå full utvikling i Norge. Pæretreet er mindre hardført enn epletre; også om sommeren trenger det mer varme. Pæretrær dyrkes i Sør-Norge til ca. 150 moh. og mot nord til Nordland. Salgsdyrking foregår mest i Sogn og Hardanger, samt i noen bygder i Vestfold. Eksempler på sorter dyrket i Norge er 'Gråpære', 'Philip' og 'Moltke'. 'Conference' dominerer blant sortene som importeres til Norge.
De fleste norske pæretrær er podet på frøstammer av pæretre. Frøstammene blir til dels vegetativt formert, slik at grunnstammene blir mer ensartet. Grunnstammer av vanlig kvede, Cydonia oblonga (ikke vill hos oss), gir små, tidligbærende trær, men er lite hardføre. For visse svaktvoksende sorter er tilslaget på kvede mindre godt, og da brukes mellompoding med en annen sort. Kvede A er en vegetativt formert grunnstamme (klonstamme), som ofte benyttes. Før i tiden ble også rogn og asal brukt som pæregrunnstamme.
Historikk
Pæretreet var dyrket tidlig i oldtiden. I romertiden var dyrkingen lite utbredt, men den tok seg opp i Mellom-Europa fra 1200-tallet. Bl.a. Gråpære og Keiserinne kjennes fra 1500–1600-tallet. I Norge er treet med sikkerhet dyrket fra ca. 1550.