generell betegnelse på kjemiske forbindelser mellom kvikksølv og de øvrige grunnstoffer. I disse er kvikksølv en- eller toverdig. Løselige kvikksølvforbindelser og kvikksølv-organiske forbindelser er svært giftige.
Kvikksølv(I)forbindelser
Av kvikksølv(I)forbindelser (tidligere merkuroforbindelser) er kloridet og nitratet de mest kjente. Kvikksølv(I)forbindelser inneholder polykationet Hg22+ med metallbinding mellom Hg-atomene, og det disproporsjonerer lett; Hg22+ = Hg0l + Hg2+. Både Hg(I) og Hg(II) er stabile i vandig løsning. Av Hg(I)forbindelser er f.eks. kvikksølv(I)nitrat, Hg2(NO3)2, løselig i vann.
Kvikksølv(II)forbindelser
De viktigste kvikksølv(II)forbindelser er kloridet (se kvikksølvklorider), og kvikksølvoksid som felles ut som et gult (senere rødt) bunnfall ved tilsetting av natronlut til kvikksølv(II)saltløsninger. Ved opphetning av oksidet HgO til ca. 300 °C spaltes det i kvikksølv og oksygen. Dette er samme reaksjon som J. Priestley brukte i sine klassiske eksperimenter for å fremstille rent oksygen. Når hydrogensulfid ledes ned i en løsning av et kvikksølvsalt, faller det ut et metastabilt, svart bunnfall som med tiden, går over i den røde, stabile modifikasjonen. Et strukturelt trekk ved mange Hg(II)forbindelser er lineær koordinasjon for kationet.
Forekomst, bruk
I naturen forekommer sulfidet som mineralet sinober (cinnabaritt), som foruten å være utgangsmateriale for fremstilling av kvikksølv, også brukes som rød malerfarge. Saltet av knallsyren, kvikksølvfulminat eller knallkvikksølv, brukes som initialsprengstoff, som regel blandet med kaliumklorat, lim, glasspulver og antimonsulfid. Nesslers reagens, som brukes til påvisning av meget små mengder ammoniakk, er en løsning av kaliumkvikksølvjodid i kaliumhydroksid.