yrkesslåsskjempe i det gamle Roma som kjempet offentlig på liv og død under gladiatorleker (munera gladiatoria). Disse skrev seg fra Etruria og var opprinnelig menneskeofring, rituelle nedslaktninger av krigsfanger ved prominente begravelser. I Roma ble de innført 264 f.Kr., også ved en begravelse. Først 105 f.Kr. holdt konsulene de første offentlige gladiatorleker. I republikkens siste tid ble de rå og barbariske folkeforlystelser meget ofte arrangert av embetsmenn og private for å vinne folkegunst; skikken holdt seg under keiserdømmet, og først keiser Honorius (395–423) gjorde endelig slutt på den. Tallrike fremstillinger på mosaikker fra hele Romerriket vitner om gladiatorenes popularitet.
I Roma foregikk lekene først på Forum, sjeldnere i Circus, men fra 80 e.Kr. var Vespasians berømte Colosseum hovedskueplassen. Gladiatorene var for det meste dømte forbrytere, krigsfanger eller slaver, men det fantes også «amatører» av fornem byrd, selv keisere som Caligula og Commodus skal ha opptrådt som gladiatorer. Utdannelsen foregikk i spesielle skoler med brutal disiplin. Bevæpningen var høyst forskjellig; de viktigste kategorier av gladiatorer var samnites med stort skjold og kort sverd, thraeces med mindre sverd og krumsabel (begge hadde stor hjelm), retiarii med et stort nett, trefork og dolk, og laqueatores med lassoer. En overvunnen gladiators skjebne ble bestemt av den som betalte lekene, men som regel overlot han avgjørelsen til tilskuerne. Tegnet på at den overvunne skulle dø, var en knyttet hånd med tommelfingeren mot brystet (pollice verso). Gladiatorene kjempet også mot ville dyr.