Jerusalem – i islam. Al-Quds (arab. 'den hellige byen') er den tredje av islams hellige byer, etter Mekka og Medina. Under islams første tid vendte muslimene seg mot al-Quds under den rituelle bønnen, først etter slaget ved Badr (624) ble bønneretningen endret til Mekka. Al-Quds nevnes ikke ved navn i Koranen, men tradisjonen er enstemmig når det gjelder tolkningen av sure 17: «Ære være Ham, som førte sin tjener nattetid fra den hellige moské til Aksa-moskeen, hvis omgivelser Vi har velsignet, for å vise ham noen av Våre tegn.» Dette har alltid vært oppfattet som en referanse til profeten Muhammads nattereise fra Mekka til al-Quds og derfra opp til himmelen (miraj).
Profetens nattereise preger folkefromheten like meget som den ble sentralt tema i den mystiske tradisjonen; byen ble sett på som «himmelens port», et hellig sted der menneskene og Guds verden møtes. Dette tema preger også islamske forestillinger om de siste tider; i hadith-litteraturen (normative beretninger om profeten) omtales den store krigen som skal bryte ut ved historiens slutt. De siste store slagene skal stå i Palestina, her drepes til slutt Anti-Krist, og mahdi (Messias) og Jesus vender tilbake for å be sammen i moskeen i al-Quds, som blir det siste åndelige sentrum i verden.