Jean-Paul Sartre, fransk filosof og forfatter, den mest fremtredende representant for den ateistiske eksistensialisme. Han arbeidet hovedsakelig som lærer frem til han fra 1944 livnærte seg som fri skribent. Sartre skrev romaner og dramaer og var virksom som kritiker og politisk skribent. Han øvde sterk innflytelse på europeisk intellektuelt liv etter den annen verdenskrig. Fra 1970-årene er hans forfatterskap kommet noe mer i bakgrunnen, og fransk filosofi og litteratur har utviklet seg i nye retninger, men Sartre er likefullt en av de mest representative skikkelser i fransk litteratur på 1900-tallet. I 1929 møtte han Simone de Beauvoir for første gang, og de ble siden et utradisjonelt par i fransk kulturliv. Sartre ble tildelt Nobelprisen i litteratur 1964, men nektet å ta imot den.
Filosofi
Sartre fikk sterke impulser fra Husserls og Heideggers filosofi, og særlig hans tidligste verker er preget av fenomenologisk metode. Hans fagfilosofiske hovedverk er L'Être et le néant (1943, Væren og Intet, foreligger i to forskjellige norske utvalg, 1966 og 1980). I det kortfattede L'Existensialisme est un humanisme (1946, norsk overs. Eksistensialisme er humanisme, 1948) redegjør han i populær form for hovedpunktene i sin idéverden. Sartre postulerer menneskets absolutte frihet. Av denne følger at man uopphørlig befinner seg i valgsituasjoner som til enhver tid bestemmer hvem man er. Bevisstheten om at man må velge og aldri på forhånd kjenner det «rette» alternativ, skaper angst som mange flykter fra, blant annet ved å fastholde konvensjonelle og tradisjonelle verdier. Det finnes derfor et grunnleggende skille mellom de mennesker som tar følgen av friheten, og de som bedrar seg selv fordi de tror det er mulig å leve uten å måtte foreta risikable valg.
Senere ble Sartre stadig mer opptatt av forholdet mellom sin frihetsfilosofi og marxismen. Særlig er Critique de la raison dialectique (1960) et forsøk på å forene eksistensialisme og marxisme. Andre filosofiske verker er bl.a. La Transcendence de l'égo (1965) og Question de méthode (1969). Sartres filosofi har klare etiske implikasjoner, men han fullførte aldri noen etikk. Forarbeider til en moralfilosofisk avhandling utkom posthumt, Cahiers pour une éthique (1983).
Øvrig forfatterskap
Sartre var også meget betydningsfull som skjønnlitterær forfatter. For ham var skjønnlitteraturen ofte bedre egnet enn filosofiske fremstillinger til å belyse menneskets konkrete eksistens. Derfor viser romanene og skuespillene mennesker i konflikt- og valgsituasjoner beslektet med dem som behandles i hans filosofiske arbeider. Romanen La Nausée (1938, norsk overs. Kvalmen, 1964) skildrer en ung manns utvikling til forfatter, men også den lede som oppstår gjennom erkjennelsen av tilværelsens meningsløshet. Formelt peker den frem mot nyromanen i 1960-årene. Hans mest sammensatte og ambisiøse skjønnlitterære verk er den ufullførte romanen Les Chemins de la liberté (1945–49, to bind overs. til norsk 1949–60, bind 3 og det ufullførte bind 4 overs. 2003), med motiv fra motstandsbevegelsen under den annen verdenskrig. Et hovedtema er at mennesket seirer over sin skjebne i det øyeblikk det foretar bevisste valg. Særlig bind 2 viser slektskap med samtidig angloamerikansk litteratur. Den viktige novellesamlingen Le Mur utkom i 1939 (norsk overs. Muren, 1947).
Sartre drøftet også i en lang rekke skuespill menneskets valgsituasjon og nødvendigheten av politisk engasjement: Les Mouches (1943, Fluene), Huis clos (1944, For lukkede dører), Morts sans sépultures (1946), La Putain respecteuse (1946), Les Mains sales (1948, Skitne hender), Le Diable et le bon Dieu (1951), Nékrassov (1955), Les Séquestrés d'Altona (1959, Fangene i Altona). De fleste av disse skuespillene har vært oppført på norske scener og/eller i NRK Fjernsynet.
Også som litteraturkritiker hadde Sartre stor betydning. I en rekke essayer og avhandlinger har han belyst dikterens rolle og oppgave både i forhold til samfunnet og til sin egen livssituasjon: Baudelaire (1947), Saint Genet, comédien et martyr (1952; om Jean Genet), det monumentale verket om Flaubert L'Idiot de la famille (3 bd., 1971) og essaysamlingene Situations I–X (1947–75). I Les Mots (1964, Ordene) skildrer han med atskillig selvkritikk og stort språklig mesterskap sin utvikling som barn og ungdom. Boken har en viktig plass blant franske selvbiografier fra 1900-tallet.
Sartres forfatterskap viser et sterkt politisk engasjement. Han stod i lange perioder det franske kommunistpartiet nær. I 1945 grunnla han det politisk-litterære tidsskriftet Les Temps modernes, og i 1973 det venstreorienterte Libération. Han engasjerte seg bl.a. i kampen mot Algérie-krigen, mot sovjetisk invasjon i Ungarn og Tsjekkoslovakia og mot amerikanernes krigføring i Vietnam (deltager i Russell-tribunalet). Av politiske skrifter kan nevnes Réflexions sur la question juive (1946, Tanker om jødespørsmålet) og On a raison de se revolter (1974).
Anbefalt lenke