født i Bergen, norsk arkitekt; bror av fiolinisten Ole Bull, far til arkitekten Henrik Bull. Utdannet ved den polytekniske høyskolen i Hannover og ved Bauakademie i Berlin. Praksis i Oslo fra 1857. Innehadde en rekke verv og var medstifter av Den norske Ingeniør- og arkitektforening i 1874.
Hans hovedverk i Oslo er Vestbanestasjonen og Østbanestasjonen (1872 og 1878–82) samt bebyggelsen i Homansbyen (1858–66), der han oppførte en rekke villaer i ulike stilarter. Utenfor Oslo tegnet han bl.a. kirkene i Tvedestrand (1861) og Kragerø (1870). 1863–72 var han Statsbanenes arkitekt, og tegnet tallrike stasjoner, bl.a. den fredede Krøderen stasjon (1872). Hans arbeider er preget av historismen, og utført i en rekke av tidens ny-stiler. Vestbanestasjonen f.eks. i nyromansk stil og Østbanestasjonen i nyrenessanse. Trebygningene, bl.a. alle de små mellomstasjonene han tegnet, var i sveitserstil. Bull var stadskonduktør i Oslo fra 1865, bygningssjef 1898–1903 og inspektør for statens bygninger i og ved Oslo 1865–87. Som stadskonduktør hadde han bl.a. ansvaret for reguleringen av Grünerløkka.
Bull var sterkt historisk interessert og gjorde bygningsarkeologiske undersøkelser i Håkonshallen i 1851. Han utførte også oppmålinger og undersøkelser av flere andre middelalderske kulturminner og stod for ombyggingen av Reinli stavkirke i Valdres 1884–86 og 1888.