Edvard Grieg

Edvard Grieg (1843–1907).

Edvard Grieg
Av .

Ballade i g-moll er et klaververk av Edvard Grieg som regnes som hans største og betydeligste verk for solo klaver. Det ble komponert vinteren 1875–1876 og gjenspeiler noen av de store personlige problemene Grieg gjennomlevde på denne tiden: det etter hvert mer anstrengte forholdet til ektefellen Nina og begge foreldrenes død høsten 1875.

Faktaboks

Også kjent som
G-mollballaden

Verket, som også er kjent som opus 14 eller G-mollballaden, består av et tema og 14 variasjoner. Temaet Grieg brukte er hentet fra nr. 337 – «Den nordlandske bondestand» – i L. M. Lindemans «Ældre og nyere norske Fjeldmelodier».

Tittelen

I en autograf skissebok har Grieg skrevet den tidligste kjente tittelen på verket: «Capriccio (Ballade) over en norsk Fjeldmelodi i Form af Variation». I førsteutgaven fra 1876 finner man den tyske tittelen: «Ballade in Form von Variationen über eine norwegische Melodie für Pianoforte».

Folkemelodiens bakgrunn og tekst

Lindeman skrev ned melodien «Den nordlandske bondestand» under en innsamlingsferd i Valdres i juli 1848 etter den 51-årige Anders Nilsen Perlesteinsbakken i Modalen i Sør-Aurdal. Viseteksten er skrevet av Kirstine Aas (født Colban). Den var trykt uten forfatternavn og i en lett omformet språkform i «Finnmarkens Amtstidene» 17. mars 1832:

DEN NORDLANDSKE BONDESTAND

E kann so mangen ein vakker Sang

um fagra Land uti Væra;

men aldør ha e no høyrt eingang

dei sang um dæ us ernera.

O derfor vil e no prøva paa

o gjer ei Visø so Følk kann sjaa

at o her nora kann vera bra

um dæ føragtast der søre.

Temaets første ti takter er nesten identiske med en drikkevise – «Så tæge mi nå glaset fatt» – fra Lista, nr. 90 i Berggreens «Norske Folke-Sange og Melodier», København 1861.

Balladetemaet

Balladetemaet ligger innenfor de første fem tonene av g-moll, bortsett fra en dreietone underst til ledetonen fiss og øverst til seksten ess. Sammenlignet med Lindemans versjon har Grieg foretatt noen mindre forandringer; mindre når det gjelder intervallene, mer når det gjelder det rytmiske. Både teksten og melodiens elegiske karakter er et godt uttrykk for Griegs generelle sinnsstemning på denne tiden, altså 1875–1876. Temaets kromatiske akkordikk, melodiens sørgmodige og nesten tragiske preg er svært variert og uttrykksfullt harmonisert og er beskrevet som et av høydepunktene av Griegs harmoniseringskunst.

Variasjonenes forskjellige uttrykk

Balladen består av 14 variasjoner. Den innledes med tema-melodien og avsluttes med samme melodi, men da bare med de første åtte taktene av folketonen. Variasjon nr. 1, 3, 5 og 8 er dystre og tungsindige, nr. 2, 6 og 7 er heftige i uttrykket, mens nr. 4 og 10 er folkelige og danseaktige. Den midtre variasjonen, nr, 8, har styrkegraden pianissimo og blir et foreløpig særpreget høydepunkt: med et klangfundament som basis skaper Grieg en gigantisk katedral som lar melodien få en harmonisk-impresjonistisk farge. Den 9. variasjonen har en langsom og hvilende karakter, mens den 10. og de resterende variasjonene har et livfullt, spenstig og hurtig tempo. Den 12. variasjonen har fulltonende akkorder, mens de to siste har springar-rytmer og voldsomme aksenter med et vilt uttrykk som peker mot Béla Bartóks «barbaristiske» uttrykk. Etter dette voldsomme klimakset avslutter Grieg verket nesten som det begynte: kun med en minimal endring av harmoniseringen og med bare de første åtte taktene uten den lysere avsluttende kontrastdelen av folketonen, dør verket hen i pianissimo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg