Symaskin, maskin til utførelse av søm, prydsøm, stopping m.m.

I Storbritannia ble det gjort forsøk på å konstruere en kjedestingsmaskin allerede ca. 1750. I 1814 søkte en østerriksk skredder, J. G. Madersperger, patent på en symaskin som ble sagt å kunne sy hurtigere enn fire skreddere til sammen. Flere maskiner kunne dessuten drives samtidig med et svinghjul. Madersperger fikk ikke solgt sin maskin, og han døde som en ruinert mann. – En fransk skredder, B. Thimonnier, konstruerte 1829 den første maskin som ble tatt i bruk. I 1848 ble det satt i gang massefremstilling av uniformer i Paris med 80 av hans maskiner. Men skreddere, som var redde for å bli arbeidsløse, brente ned fabrikken.

Thimonniers maskin hadde en nål med hakk i, som en heklenål, tråden lå på undersiden av stoffet, og nålen hentet en løkke av tråden opp hver gang maskinen skjøv den gjennom stoffet. Ved å tre hver løkke gjennom den foregående, kunne Thimonnier fremstille en kontinuerlig søm. Det var allikevel en nokså usikker prosess, og det var først etter at amerikaneren W. Hunt i 1833 kom med en nål med et øye nær spissen, at pålitelige symaskiner kunne lages. Hunt laget en maskin utstyrt med en slik nål og en skyttel, men tok ikke ut patent og skrinla snart det hele. I 1846 tok amerikaneren Elias Howe ut patent på en maskin med Hunts nål og skyttel, som frembrakte en søm med to tråder. I. M. Singer forbedret symaskinen ytterligere. Han tok ut et patent i 1851, og startet firmaet I. M. Singer Company i Boston, som begynte å produsere maskiner i stor målestokk.

Til alminnelig søm brukes mest to tråder, over- og undertråd. Overtråden føres gjennom stoffet ved hjelp av nålen, hvor øyet sitter nær spissen. Idet nålen går opp, dannes en løkke ved siden av nålen som undertråden føres igjennom ved hjelp av skyttelen, og derved fremkommer et «låsesting». Stoffets fremføring skjer ved hjelp av en transportør, som automatisk griper stoffet og fører dette frem hver gang nålen er på sitt høyeste punkt. Transportørens bevegelse kan reguleres slik at stingene blir lengre eller kortere. De første symaskiner som var utstyrt med en båtlignende skyttel, ble deretter erstattet av andre typer: sentralskyttel, oscillerende (frem- og tilbakegående) og senere roterende. Symaskiner ble opprinnelig drevet for hånd ved hjelp av en sveiv eller med fot og utførte bare rettsøm. Så ble symaskinene maskindrevet, og det ble utviklet apparater som kunne monteres på maskinene slik at de kunne utføre pyntesøm, falding, rynking, knapphullsøm osv.

De mest avanserte symaskinene for bruk i hjemmene kan ved hjelp av en diskett styre valg av sømtyper, sømmer kan speilvendes, kombineres. De kan brodere – f.eks. korssting – eller lage engelske broderier. Knapphull kan programmeres og sys i en arbeidsoperasjon uten avbrudd og gjentas. Med elektronisk styrt motor kan nålen gå like lett gjennom tykke lag av tette stoffer, f.eks. dongeri, som gjennom ett lag. Maskinene kan kobles til en datamaskin hvor spesielle sømteknikker eller egne motiver kan tegnes inn og lagres på disketter som så kan styre maskinen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.