symaskin
Symaskin med roterende skyttel.
Teknikker
Symaskin. Sortmalt støpejern. Ca. 1870/80. Ukjent produsent.
Til alminnelig søm brukes vanligvis to tråder, over- og undertråd. Overtråden føres gjennom stoffet ved hjelp av nålen, hvor øyet sitter nær spissen. Idet nålen går opp, dannes en løkke ved siden av nålen som undertråden føres igjennom ved hjelp av skyttelen, og derved dannes et «låsesting». Fremføringen av stoffet skjer ved hjelp av en transportør, som automatisk griper stoffet og fører dette frem hver gang nålen er på sitt høyeste punkt. Transportørens bevegelse kan reguleres slik at stingene blir lengre eller kortere.
De første symaskinene var utstyrt med en båtlignende skyttel. Disse ble etter hvert erstattet av andre typer: sentralskyttel, oscillerende (frem- og tilbakegående) og senere roterende. Symaskiner ble opprinnelig drevet for hånd ved hjelp av en sveiv eller med fot og utførte bare rettsøm. Så ble symaskinene maskindrevet, og det ble utviklet apparater som kunne monteres på maskinene slik at de kunne utføre pyntesøm, falding, rynking, knapphullsøm og så videre.
De mest avanserte symaskinene for bruk hjemme kan ved hjelp av datateknologi styre valg av sømtyper, sømmer kan speilvendes og kombineres. De kan brodere – for eksempel korssting – eller lage engelske broderier. Knapphull kan programmeres og sys i én arbeidsoperasjon uten avbrudd og gjentas. Med elektronisk styrt motor kan nålen gå like lett gjennom tykke lag av tette stoffer, for eksempel dongeri, som gjennom ett lag. Maskinene kan kobles til en datamaskin hvor spesielle sømteknikker eller egne motiver kan tegnes inn og lagres for senere bruk.
Historikk
Pionerene
I Storbritannia ble det gjort forsøk på å konstruere en kjedestingsmaskin allerede cirka 1750. I 1814 søkte en østerriksk skredder, J. G. Madersperger, patent på en symaskin som ble sagt å kunne sy hurtigere enn fire skreddere til sammen. Flere maskiner kunne dessuten drives samtidig med et svinghjul. Madersperger fikk ikke solgt sin maskin, og han døde som en ruinert mann. En fransk skredder, Barthélemy Thimonnier, konstruerte 1829 den første maskin som ble tatt i bruk. I 1848 ble det satt i gang massefremstilling av uniformer i Paris med 80 av hans maskiner. Men skreddere, som var redde for å bli arbeidsløse, stormet fabrikken og ødela maskinene.
Teknisk utvikling
Thimonniers maskin hadde en nål med hakk i, som en heklenål, tråden lå på undersiden av stoffet, og nålen hentet en løkke av tråden opp hver gang maskinen skjøv den gjennom stoffet. Ved å tre hver løkke gjennom den foregående, kunne Thimonnier fremstille en kontinuerlig søm. Det var imidlertid en nokså usikker prosess, og det var først etter at amerikaneren Walter Hunt i 1833 kom med en nål med et øye nær spissen, at pålitelige symaskiner kunne lages. Hunt laget en maskin utstyrt med en slik nål og en skyttel, men tok ikke ut patent og skrinla snart det hele. Han fikk likevel en avgjørende betydning for utviklingen av den moderne symaskinen.
I 1846 tok amerikaneren Elias Howe ut patent på en maskin med Hunts nål og skyttel, som laget en søm med to tråder. Isaac Merrit Singer forbedret symaskinen ytterligere. Han tok ut et patent i 1851, og startet firmaet I. M. Singer Company i Boston, som begynte å produsere maskiner i stor målestokk. Frem til 1867 foregikk produksjonen med lisens fra Howe, da hans patent gikk ut. Singer-kompaniet var det første som leverte en effektiv og praktisk symaskin. Et stort antall fant også veien til Norge. I 1910 begynte Singer å masseprodusere elektriske symaskiner til hjemmebruk.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Barnett, J. N. (1982). Sewing Machines: a catalogue of the Bernett collection, University of Reading.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.