Skeiv teori eller queer-teori (av engelsk queer theory) er en fellesbetegnelse på tenke- og analysemåter som utfordrer og problematiser forståelser og begrepsbruk knyttet til kjønn og seksualitet.
Begrepet er en paraplybetegnelse for ulike og til dels motstridende strømninger som oppsto i universitetsmiljøer i USA rundt 1990, og som siden er blitt et viktig perspektiv innenfor internasjonal kjønnsforskning.
Queer-teoretikere vil bort fra fortolkninger av andre kulturer og tidligere tidsepoker som tar utgangspunkt i vår egen forståelse av homo- og heteroseksualitet.
De betoner at vårt eget samfunns inndeling av mennesker i kategorier som heterofil og homofil kun representerer én av mange måter å forstå og fortolke kjønn og seksuell tiltrekning på.
Videre er de fleste queer-teoretikere skeptiske til identitetskategorier som ”lesbisk” og ”homofil”, også når de anvendes i vårt eget samfunn i dag.
En identitet som homofil eller lesbisk er ikke bare noe som setter mennesker i stand til å forstå seg selv, slutte seg sammen og handle politisk, men kan også være begrensende og disiplinerende, ifølge litteraturviter Pål Bjørby.
I stedet for å finne seg i å bli satt i bås som homofil, lesbisk eller bifil, bør folk prøve å bryte ned båstenkningen og finne nye måter å forstå og uttrykke kjønn og seksualitet på.
En annen ting som kjennetegner skeiv teori er, ifølge antropologen Don Kulick, at den ser på den normative heteroseksualiteten som et problem som bør forklares. Skeiv teori nekter å anerkjenne heteroseksualitetens krav om å være naturlig og selvinnlysende.
Et nøkkelbegrep her er «heteronormativitet», det vil si kulturelle forestillinger, normer, institusjoner og strukturer som opprettholder heteroseksualitet som noe enhetlig, naturlig og altomfattende.
Heteronormativitet kan beskrives som et intrikat nett av tatt-for-gitt-heter som styrer den måten vi oppfatter, opplever og virkeliggjør kjønn og seksualitet på.
Queer-teoretikere og aktivister inspirert av queer-teori har vært opptatt av å synliggjøre fenomener som bryter med det som er blitt sett på som normalt, naturlig, normativt, heteroseksuelt og streit.
Dette gjelder praksiser og miljøer som bryter med inndelingen av mennesker i to gjensidig utelukkende kjønnskategorier (mann og kvinne), for eksempel ulike former for drag og transvestisme.
Det gjelder også seksualitets- og samlivsformer som bryter med det som av folk flest anses som normalt, naturlig og moralsk. Eksempler på dette er ulike former for sadomasochisme, fetisjisme og kjærlighetsforhold som omfatter mer enn to personer (polyamorøse forhold).
Queer-teoretikere markerer ofte en sterkt ikke-moralistisk innstilling til samliv og seksualitet. I debatter om lesbiske og homofiles rett til ekteskapsinngåelse og adopsjon, for eksempel, har queer-teoretikere advart mot det de oppfatter som normaliserings- og konformitetspress innad i lhbt-miljøene (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner).
Den franske filosofen Michel Foucault er trolig den viktigste enkeltinspirasjonen til skeiv teori, spesielt første bind av trebindsverket hans om Seksualitetens historie, utgitt for første gang i 1978.
Den som første introduserte begrepet queer-teori (Queer Theory) var imidlertid filosofen Theresa de Lauretis, i et innlegg på en konferanse ved University of California, Santa Cruz, i 1990.
Andre viktige bidragsyterne til skeiv teori er filosofen Judith Butler og litteraturviterne Eve Kosofsky Sedgwick, David Halperin, Michal Warner og Lee Edelman.
Blant nordiske forskere som har vært opptatt av skeiv teori, kan nevnes Fanny Ambjørnsson, Martin Berg, Pål Bjørby, Agnes Bolsø, Mathias Danbolt, Don Kulick, Ellen Mortensen, Nils-Axel Nissen, Tiina Rosenberg og Jan Wickman.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.