sandgravere

Sandgravere er en familie av gnagere. Alle de 17 artene lever under bakken, hvor de graver tunneler. Å leve under bakken krever helt spesielle tilpasninger. Slike har denne familien mange av.

Faktaboks

også kjent som:

familien Bathyergidae

Beskrivelse

På engelsk kalles familien for «African mole-rats», altså afrikanske moldvarp-rotter. Dette navnet er ganske beskrivende, om enn ikke like elegant som det norske. Alle artene lever under bakken der de graver tuneller. De har en sylindrisk kropp med korte bein og kort hale. Øynene er svært små. Ytre ører mangler, så øreåpningen er synlig som et hull på siden av hodet. Pelsfargen er variasjoner i brunt, fra gulbrunt til svartbrunt. Snuten er relativt firkanta. Artene variere mellom 10 og 30 cm i kroppslengde, den største arten kan veie 2 kg.

Fortennene er kraftige og meiselformede. De vokser ut gjennom leppene, slik at munnen kan lukkes bak dem. Dermed unngår dyret å få jord i munnen, for fortennene brukes til å grave med. De to artene i slekten strandgravere Bathyergus har ekstra lange klør på framføttene som også brukes til graving.

Levevis

Sandgravere er ikke blinde, de kan se lys og mørke. De unngår lys, det får dem til å plugge igjen tunnelåpningen. De er neppe i stand til å navigere med synet oppå bakken.

Gangene kan bli flere hundre meter lange, noen ganger 2-3 km lange. Graving er deres hovedaktivitet. Jord skubbes ut til en haug over hullet. Mest graving foregår like etter regn. I tørre og varme perioder oppholder dyret seg dypere nede i gangene. Gangene utvides på leting etter mat, og en sandgraver har egne rom til å sove i, til matlagre og til en latrine.

Sandgraverne er plantespisere. De spiser underjordiske deler av plantene, men også overjordiske deler som de simpelthen drar ned i gangen. De spiser mange planter som inneholder mye fiber og giftige kjemikalier. Noen kan også spise litt animalsk føde, som meitemark og til og med små mus. Føden varierer mellom ulike arter og hva som er tilgjengelig. En stor blindtarm med mikroorganismer hjelper til med fordøyelsen. De spiser lort for å utvinne mer næring fra føden (koprofagi), og unger kan tigge lort fra voksne dyr. Sandgravere trenger ikke å drikke vann.

Sosialt liv

Det finnes både solitære og sosiale arter. Hos sosiale arter kan alle individene i gruppen sove sammen i reirkammeret. En viktig måte å kommunisere på er fottromming, dette lager lav-frekvent lyd som forplanter seg gjennom bakken. Dette gjør kommunikasjon over lengre avstander mulig, noe som kanskje er spesielt viktig i forbindelse med formering og territoriehevdelse.

Sandgravere lager også flere ulike lyder på vanlig måte med strupehodet. Kjemisk kommunikasjon med duft er også viktig. Etter et besøk i den felles latrinen, kan dyrene gni føttene mot pelsen slik at de smører seg inn med lukt. Denne lukten er felles for hele gruppen, den blir deres gruppeidentifikasjon.

Sosiale arter som lever i kolonier har et kastesystem som hos nakenrotta. Det er kun den dominante hunnen, dronningen, og 1-2 hanner som formerer seg. Mindre dyr blir undertrykt og utfører de daglige oppgaver. Det er vanligvis 1-4 unger i kullet, maksimum 10. Et ungekull kan ha flere fedre.

Kolonien består av både beslektede og ubeslektede individer, noe som viser at det foregår en viss spredning av dyr mellom kolonier. Slik spredning skjer antakelig oppå bakken. Kolonistørrelsen varierer mye. Hos den mest sosiale arten, Fukomys damarensis, er gjennomsnittet 11 dyr i kolonien, maksimum rundt 40.

Utbredelse og slektskap

Familien sandgravere omfatter 17 arter fordelt på 5 slekter. Alle artene lever i Afrika sør for Sahara. De lever i åpen skog, savanne og halvørken. Mange av deres nærmeste slektninger lever i Sør-Amerika. De afrikanske og sør-amerikanske gnagerne ble atskilt for rundt 50 millioner år siden (bestemt med molekylær-klokke-metoden). Dette er for nylig til at atskillelsen kan ha blitt forårsaket av kontinentaldrift. Hvordan denne gruppen klarte å spre seg over havet fra ett kontinent til et annet er fortsatt et mysterium.

Slektskapet innen familien er ikke fullstendig avklart og det er sannsynlig at flere nye arter vil bli funnet. Én art, Fukomys ilariae, er kun kjent fra pelsen til ett enkelt dyr. Dette ble innsamlet i Somalia og oppbevares i et museum i Roma. På ryggen har denne arten brede felt med kvit pels. Ingen andre arter i familien er kjent fra denne regionen.

I noen områder blir sandgravere jaktet på for kjøttet. Sandgravere kan spise av jordbruksavlinger og kan dermed komme i konflikt med mennesker. Ingen arter er klassifisert som truet, men ingen er vel heller spesielt godt studert.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg