Sandgravere, pattedyrfamilie i ordenen gnagere. Å leve under bakken er som å leve på en annen planet, det krever helt spesielle tilpasninger. Slike har denne familien mange av. Det finnes 17 arter i fem slekter.

På engelsk kalles familien for «African mole-rats», altså afrikanske moldvarp-rotter. Dette navnet er ganske beskrivende, om enn ikke like elegant som det norske. Alle artene lever under bakken der de graver tunneler. De har en sylindrisk kropp med korte bein og kort hale. Øynene er svært små. Det ytre øret mangler, så øreåpningen er synlig som et hull på siden av hodet. Pelsfargen er variasjoner i brunt, fra gulbrunt til svartbrunt. Snuten er relativt firkanta. Artene variere mellom 10 og 30 cm i kroppslengde, den største arten kan veie 2 kg.

Fortennene er kraftige og meiselformede. De vokser ut gjennom leppene, slik at munnen kan lukkes bak dem. Dermed unngår dyret å få jord i munnen, for fortennene brukes til å grave med. De to artene i slekten strandgravere Bathyergus har ekstra lange klør på framføttene som også brukes til graving.

Sandgravere er ikke blinde, de kan se lys og mørke. De unngår lys, det får dem til å plugge igjen tunnelåpningen. De er neppe i stand til å navigere med synet oppå bakken. Gangene kan bli flere hundre meter lange, noen ganger 2-3 km lange. Graving er deres hovedaktivitet. Jord skubbes ut til en haug over hullet. Mest graving foregår etter regn, i tørre og varme perioder oppholder dyret seg dypere nede i gangene. Gangene utvides på leting etter mat, og dyret har egne rom til å sove i, til matlagre og til en latrine.

Det finnes både solitære og sosiale arter. Hos sosiale arter kan alle individene i gruppa sove sammen i reirkammeret. En viktig måte å kommunisere på er fottromming, noe som produserer lav-frekvent lyd som forplanter seg gjennom bakken. Dette gjør kommunikasjon over lengre avstander mulig, kanskje spesielt viktig i forbindelse med formering og territorie-hevdelse. Sandgravere lager også ulike lyder på vanlig måte med strupehodet. Kjemisk kommunikasjon med dufter er også viktig. Etter et besøk i den felles latrina, kan dyrene gni føttene mot pelsen og smører seg dermed inn med lukt. Denne lukta er felles for hele gruppa, den blir deres gruppeidentifikasjon.

Sosiale arter som lever i kolonier har et kastesystem som hos nakenrotta. Det er kun den dominante hunnen, dronningen, og 1-2 hanner som formerer seg. Mindre dyr blir undertrykt og utfører de daglige oppgaver. Kolonien består av både beslekta og ubeslekta individer, noe som viser en viss spredning av dyr mellom kolonier. Slik spredning skjer antakelig oppå bakken. Kolonistørrelsen varierer mye. Hos den mest sosiale arten, Fukomys damarensis, er gjennomsnittet 11 dyr, maksimum rundt 40. Et ungekull kan ha flere fedre. Det er vanligvis 1-4 unger i kullet, maksimum 10.

Sandgraverne er plantespisere. De spiser underjordiske deler av plantene, men også overjordiske deler som de simpelthen drar ned i gangen. De spiser mange planter som inneholder mye fiber og giftige kjemikalier. Noen kan også spise litt animalsk føde, som meitemakk og endog små mus. Føden varierer mellom ulike arter og hva som er tilgjengelig. En stor blindtarm med mikrober hjelper til med fordøyelsen. De bruker koprofagi, unger kan endog tigge lort fra voksne dyr. Sandgravere trenger ikke å drikke vann.

Alle artene lever i Afrika sør for Sahara. De lever i åpen skog, savanne og halvørken. Mange av deres nærmeste slektninger lever i Sør-Amerika. Atskillelsen mellom de afrikanske og sør-amerikanske gnagerne skjedde for ca. 50 millioner år siden (bestemt med molekylær-klokke-metoden). Dette er for nylig til at den kan ha blitt forårsaka av kontinentaldrift. Hvordan denne gruppa klarte å spre seg over havet fra det ene til det andre kontinentet er et mysterium.

Slektskapet innen familien er ikke fullstendig avklart og det er sannsynlig at flere nye arter vil bli funnet. Én art, Fukomys ilariae, er kun kjent fra pelsen til ett enkelt dyr samlet i Somalia og oppbevart i et museum i Roma. På ryggen har den brede felt med kvit pels. Ingen andre arter i familien er kjent fra denne regionen.

I noen områder blir sandgravere jakta på for kjøttet. Sandgravere kan spise av jordbruksavlinger og dermed komme i konflikt med mennesker. Ingen arter er klassifisert som trua, men ingen er vel heller spesielt godt studert.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.