ribbesalamander

Med en totallengde som kan bli 31 centimeter for hannen og 29 centimeter for hunnen, er den Europas største salamander. I naturen blir den derimot sjelden lengre enn 20 centimeter. Afrikanske eksemplarer er noe mindre enn europeiske. Halen er flattrykt fra sidene og kortere enn lengden av hode og kropp. Hodet er bredt og flatt, nedtrykket ovenfra. Øynene er relativt små. Hunnen har kortere hale enn hannen, som på sin side har bredere halebasis i paringstiden og forstørrede brunstvorter på de kraftige forbeina. Hannen kan også ha et rødlig skjær i paringstiden. Ryggen er gråbrun, av og til med uregelmessige mørke flekker, og alltid dekket av små vorter. Nedover kroppssidene har den 7–10 rekker av guloransje vorter som de spisse ribbeina kan presses ut gjennom som forsvarsmekanisme.

Arten er utbredt over det meste av Portugal og den sørlige halvdel av Spania nord til områdene ved León. Den er vanligst i de sørligste deler av Den iberiske halvøya. Arten forekommer også over et mindre område i Marokko.

Ribbesalamanderen foretrekker varme områder i lavlandet. Man finner den sjelden høyere enn 900 meter over havet, selv om den er funnet inntil 1200 meter. Innenfor utbredelsesområdet finner man den ofte i små dammer som ofte tørker ut. Den foretrekker imidlertid dypt, kjølig, stillestående vann og er ofte å finne i brønner. De fleste av dens tilholdssteder er dypere enn én meter. Arten blir sjelden sett på land, og hvis man skulle finne den, er det alltid i nærheten av vann. I Marokko er den også funnet i dype huler.

Denne arten har ingen obligatorisk landfase etter metamorfosen og kan tilbringe det meste av livet i vann. Når den en gang i blant går på land, holder den seg skjult i skogbunnen. Den overvintrer som regel i vannet. Hvis den føler seg truet, kan den rotere ribbeina samtidig som huden trekker seg sammen. Dette fører til at de spisse ribbeina stikker ut gjennom vortene på kroppssidene. Huden nær ribbeina er rik på giftkjertler, og dyr som prøver å spise salamanderen blir stukket i munnen av giftige beinspisser. Huden over ribbeina gror raskt til igjen når faren er over. Arten kan lage en lyd hvis den blir løftet opp.

Føden består hovedsakelig av insekter og deres larver, muslinger, ormer og rumpetroll. Den kan også spe på kosten med små slanger og plantemateriale.

Paringen skjer i vannet fra oktober til mai, varierende med de klimatiske forhold. Kurtisen er komplisert. Hannen holder hunnen med et fast grep rundt hennes forbein, og han kan gå rundt med henne på ryggen i flere dager før han avsetter en spermatofor. Denne tar hunnen opp i sin kloakkåpning. Spermiene kan leve inntil fem måneder i hunnen. To dager etter befruktning legger hunnen eggene sine i grupper på 9–20, festet til planter eller andre objekter under vannflaten. Eggleggingen kan vare i 2–3 dager, og hunnen legger 150–800 egg, av og til så mange som 1300. Selve egget har en diameter på 1,7–2,0 millimeter, men med gelekapselen som omslutter det, måler det 5–7 millimeter i diameter. Eggene klekkes etter 13 dager ved 18 °C, og de nyklekte larvene er elleve millimeter lange. Avkommets kjønn er genetisk bestemt, men det kan også påvirkes av temperaturen på bestemte kritiske stadier av utviklingen. Metamorfosen skjer etter 100–110 dager. Larvene er da fra 53 til 110 millimeter lange. Pedomorfisme (neoteni) forekommer, det vil si at enkelte larver kan bli kjønnsmodne uten å forvandle seg til voksent utseende. I fangenskap kan den bli 8–12 år, mens den i naturen trolig kan bli over 20 år.

Ribbesalamanderen har deltatt på mange reiser i verdensrommet. Forskerne har særlig vært opptatt av å finne svar på om hvordan artens enestående evne til å regenerere skadde eller tapte kroppsdeler påvirkes av tyngdekraften. Resultatene hittil tyder på at helningsprosessen skjer raskere ved den lave tyngdekraften i verdensrommet.

IUCN har klassifisert arten som nær truet. Den er særlig sårbar i nordlige deler av utbredelsesområdet. Selv om ribbesalamanderen er relativt tolerant for forurenset vann i yngledammen, er forurensning likevel en alvorlig trussel for den. Leveområdene blir også mer og mer ødelagt på grunn av menneskelig utnyttelse av naturen. Arten har således mer eller mindre forsvunnet fra kystområder med stor turisttrafikk og tettbebyggelse. Innførte fremmedarter, som fisk og kreps, representerer også trusler mot arten.

• ekte salamandere