Ottomotor, forbrenningsmotor med forbrenningssyklus av typen ottoprosess, oppkalt etter Nikolaus A. Otto. Drivstoffet er oftest bensin eller gass, og bensinmotorer og gassmotorer er alltid ottomotorer. Ottomotorer kan være to- eller firetakts.

Ottomotorer som går på bensin brukes i biler, motorsykler, små propellfly, små strømaggregater, gressklippere, motorsager med mer.

Ottomotorer som går på gass brukes i biler samt tyngre applikasjoner som for eksempel skip. Gassmotorer i skip er ofte såkalt «dual fuel», hvilket vil si at de kan gå på både gass og diesel. Når de går på diesel går de som en dieselmotor (som altså ikke er en ottomotor).

I bensinmotorer og rene gassmotorer tennes drivstoffet av tennplugger. I dual fuel-motorer antennes gassen vanligvis ved å sprøyte inn en liten mengde diesel.

Forbrenningen i en ottomotor foregår svært hurtig ved tilnærmet konstant volum, hvoretter stempelet skyves ned av det høye trykket som forbrenningsgassene danner, slik at arbeidsprosessen i sylinderen kan idealiseres av en ottoprosess. En ottoprosess bruker teoretisk og i praksis mer drivstoff enn en dieselprosess, men en bensinmotor er billigere å produsere og veier mindre enn en dieselmotor med samme effekt.

Bruk av flytende brennstoff (bensin eller etanol) krever en forstøvningsinnretning i form av en forgasser eller innsprøytningsdyser. Brennstoff og luft må være ferdig blandet før det antennes.

På grunn av ottomotorens urene avgasser og det overveldende antall motorer, er den kommet sterkt i søkelyset som kilde til luftforurensning, og er i de fleste industriland belagt med lover som i økende grad begrenser mengden av utslipp. Dette har etter hvert medført at vanlige firetakts bensinmotorer i personbiler i dag har svært rene avgasser. Helt rene avgasser består kun av karbondioksid og vanndamp. Ottomotorer som går på bensin har høye utslipp av karbondioksid og bidrar derfor til global oppvarming.

Alternativer med lavere netto utslipp av karbondioksid er blant annet etanol eller innblanding av etanol i bensinen, gassdreven ottomotor, dieselmotor og elektromotor drevet av strøm fra batteri eller brenselcelle. Hybriddrift med både ottomotor og elektromotor reduserer også drivstofforbruket og dermet utslippet av karbondioksid.

Navnet skriver seg fra den tyske ingeniør Nikolaus A. Otto (1832–1891), som i 1863 utviklet en atmosfærisk gassmotor. Den ble produsert i samarbeid med E. Langen og Gottlieb Daimler. Deutz gassmotorfabrikk ble dannet i 1872, og der bygde Otto i 1876 den første motor etter firetaktprinsippet og med kompresjon av arbeidsmediet. Firetaktprinsippet ble beskrevet i 1861 av den franske ingeniør A. Beau de Rochas.

I motsetning til dieselmotoren komprimerer ottomotoren, i hvert fall mot slutten av kompresjonsslaget, en brennbar gassblanding, og forbrenningen innledes av en tidsstyrt fremmedtenning, f.eks. en gnist fra en tennplugg. Daimler innså motorens muligheter til å konstrueres for høye turtall, og derved gi en tilstrekkelig ytelse ved liten vekt, og han bygde sammen med Wilhelm Maybach den første motorsykkel (1885) og motorvogn (1886) drevet med en forbrenningsmotor. Ottomotoren er fremdeles den dominerende type forbrenningsmotor.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.