Livsforsikring, en fellesbetegnelse på private kapital- eller renteforsikringer som skal erstatte økonomisk tap som oppstår ved død, uførhet eller som følge av alderdom.

Det er tre hovedtyper:

  • livsforsikring med dødsrisiko,
  • livsforsikring med uførerisiko og
  • livsforsikring med leverisiko.

Alle former for livsforsikring dekker minst en av disse risikoer, mange former kombinerer sikringen av en sum til de etterlatte med uføredekning og/eller sparing til forsikringstagers eget formål.

En kapitalforsikring utbetales med et beløp en gang for alle, mens en renteforsikring, også kalt pensjonsforsikring, utbetales i terminer over et lengre tidsrom.

Det finnes et stort antall former å velge mellom, fra rene dødsrisikoforsikringer knyttet til én persons liv, til sammensatte produkter som kombinerer risikodekning og sparing, og som kan omfatte flere personer.

Dekning av uførerisiko kan knyttes til livsforsikringen slik at forsikringstageren slipper å betale premien og/eller at det utbetales uførerente eller uførekapital ved hel eller delvis arbeidsuførhet.

Gruppelivsforsikring og gjeldsforsikring er kollektive risikoforsikringer på en arbeidstager-, forenings- eller låntagergruppe. Pensjonsforsikring på individuell og kollektiv basis utgjør en vesentlig del av moderne livsforsikringsvirksomhet med former som kan kombineres og tilpasses ytelsene fra folketrygden. En pensjonsforsikring kan bestå av alders-, uføre-, ektefelle/samboer-, barne- og livsarvingspensjon.

Premien betales en gang for alle, eller fordeles over et visst antall år, ofte hele forsikringstiden. Teknisk sett består premien av tre deler:

  • risikodelen som dekker dødelighets-, uføre- og katastroferisiko,
  • sparedelen som med renter vil utgjøre sparekapitalen og
  • kostnadsdelen som dekker driftskostnader.

Risikopremien differensieres i forhold til alder, kjønn og helse, og baseres på statistiske erfaringer om dødelighet og uførhet. For sparedelen må det velges en grunnlagsrente, som siden 2011 høyst kan være på 2,5 prosent. Det er Finanstilsynet som til enhver tid setter dette taket.

Avtalene er ofte langvarige, og premien beregnes derfor med sikkerhetsmarginer som normalt vil gi overskudd. Overskuddet føres tilbake til forsikringstagerne, som hvert år skal få en kontoutskrift som viser saldo, renteinntekt, overskudd og kostnader for det aktuelle år.

På tradisjonelle forsikringer utbetales overskuddet når forsikringen forfaller, på kontoforsikringer settes det inn på kontoen etter hvert.

Summen av alle sparepremier med renter utgjør premiereserven for en livsforsikring. Den settes inn på et forsikringsfond, som er forsikringstagerens eiendom.

Livsforsikringsavtalen består av forsikringsbevis og -vilkår, og i kollektiv forsikring en tilleggsavtale mellom forsikringstager og selskap. Forsikringslovgivingen inneholder de viktigste rettsregler for livs- og pensjonsforsikringsavtalen, samt ekteskapslov, arvelov og skattelov.

Forsikringen kan sies opp av forsikringstager når som helst. Dreier det seg om en livsforsikring med sparemoment, har han krav på å få utbetalt de midler som står inne på hans konto, det vil si gjenkjøpsverdien, eller la avtalen gå over til en fripolise, det vil si en premiefri forsikring med lavere ytelser. En pensjonsforsikring kan ikke, på grunnlag av skattereglene, gjenkjøpes, men må omgjøres til fripolise.

Livs- og pensjonsforsikringer kan flyttes fra et selskap til et annet. Overflyttede midler på en pensjonsforsikring må brukes til sikring av samme type ytelser.

Livspolisen var tidligere i juridisk forstand et verdipapir. Forsikringsavtaleloven av 1989 innførte i stedet et registersystem, som innebærer at livsforsikringsselskapene skal registrere alle livsforsikringsavtaler.

Det sikrer rettsvern for begunstigelser, overdragelse av rettigheter, pantsettelser og liknende. Forsikringstager, ektefelle, den forsikrede, endelig begunstiget, panthaver og skifterett kan kreve utskrift.

Kreditorer kan ikke ta utlegg i forsikringen mens den løper eller om forsikringssummen utbetales ved død. Også forsikring som utbetales ved nådd alder, har kreditorvern ett år fra forfall, forutsatt at den ikke blir utbetalt. Forsikringstageren har eiendomsrett til forsikringen og kan disponere over den ved salg, pantsettelse og liknende. Han kan fritt bestemme hvem som skal få forsikringssummen ved dødsfall.

Ifølge forsikringsavtaleloven vil forsikringssummen automatisk utbetales til ektefellen/registrert partner, dersom ingen er oppnevnt som begunstiget. Gjennom en begunstigelse kan bestemte personer tilgodesees på tvers av arveloven. Dette må meldes selskapet skriftlig når forsikringen tegnes eller senere. Begunstigelsen kan også opprettes ved testament.

En vanlig begunstigelse kan trekkes tilbake, men en endelig begunstigelse kan ikke endres uten at den som er begunstiget samtykker. I gruppelivsforsikringer er bestemmelsene om hvem som skal motta forsikringssummen standardisert og følger reglene i forsikringsavtaleloven. Regler om at samboer skal likestilles med ektefelle, kan være tatt inn i avtale mellom forsikringstager og selskap.

For pensjonsforsikring på individuell og kollektiv basis gjelder spesielle skatteregler forutsatt at de oppfyller gitte produktkrav. Premien gir rett til inntektsfradrag, men pensjonsutbetaling skattlegges.

Formuesverdien på pensjoner blir ikke beskattet, og avkastningen beskattes først ved utbetaling, i motsetning til avkastning på livsforsikring som beskattes løpende hvert år.

Utbetaling fra livsforsikringer er arveavgiftpliktig på samme måte som annen arv. Utbetalte pensjoner er fritatt for arveavgift.

Det er to hovedkategorier av individuelle forsikringer: tradisjonelle forsikringsformer som er en avtale mellom selskap og forsikringstager om faste ytelser og fast premie for en lang periode fremover.

I de senere år har det vokst frem en ny livsforsikringstype, som i utlandet har vært markedsført i lang tid under betegnelsen «universal life». I Norge betegnes de kontoforsikringer. Kontoforsikringen er mer fleksibel, idet dekningen lettere kan tilpasses vekslende behov og betalingsevne. Kontoforsikring finnes både som livs- og pensjonsforsikring.

United Link eller livsforsikring med investeringsvalg er en spareforsikring hvor forsikringstager selv har innflytelse på hvordan sparekapitalen skal anbringes.

Spesielle former for kapitalforsikring: dødsrisikoforsikring (se korttidsforsikring) utbetales bare hvis forsikrede dør i den avtalte forsikringstiden.

Sammensatt livsforsikring går som regel ut på at forsikringen enten skal utbetales ved forsikredes død eller senest ved en viss nådd alder.

Renteforsikring på individuell og kollektiv basis finnes i mange former. Den markedsføres under to betegnelser: pensjonsforsikring og livrente.

Forsikringsteknisk er det ingen forskjell, men forsikringen må tilfredsstille visse krav for å komme inn under de spesielle skatteregler som gjelder Individuelle pensjonsavtaler (IPA, se Individuelle pensjonsforsikringer).

Tjenesteforsikring etter skattelovene (TEPES) er en tilsvarende kollektiv renteforsikring for arbeidstagere, mens Foreningspensjon er en kollektiv renteforsikring for medlemmer av en forening for yrkesutøvere.

Livsforsikring har sine røtter langt tilbake i tiden, i form av føderådbegravelseskasser, avtaler om gjensidig hjelp innen laugsvesenet med mer.

Helt siden begynnelsen av 1700-tallet var embetsmennenes etterlatte i Danmark-Norge sikret gjennom pensjonskasser. Den Alminnelige Enke-Casse av 1775 var intakt i 1814, og dens bestand gikk over til Den Norske Enke-Kasse.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.