Pensjonsforsikring, fellesbetegnelse på de forsikringer som sikrer utbetaling over flere år, i motsetning til kapitalforsikring som utbetales med en engangssum.

Det skjelnes mellom kollektiv og individuell pensjonsforsikring. Forsikringen kan omfatte alderspensjon, etterlattepensjon, barnepensjon og uførepensjon og rett til premiefritak ved arbeidsuførhet.

Kollektiv pensjon eller tjenestepensjon ordnes av arbeidsgiver til fordel for arbeidstakere i et livsforsikringsselskap eller egen pensjonskasse. Den betraktes som en del av lønnsavtalen, og den ansatte har eiendomsrett til den pensjonsreserve som er samlet opp for ham.

Verdien av slik opptjent pensjonsrett kan ikke utbetales kontant, men ved fratreden kan han fortsette forsikringsforholdet selv, ta verdien med seg til en ny pensjonsordning eller få en fripolise.

Dersom pensjonsordningen er i samsvar med «Regler om private tjenestepensjonsordninger etter skattelovene», er betalte premier fritatt for inntektsskatt både for arbeidsgiver og for arbeidstaker.

Forsikringen må da omfatte alle arbeidstakere som er obligatorisk trygdet etter lov om folketrygd. Reglene fastsetter også laveste pensjonsalder og høyeste tillatte pensjonsgrunnlag (12 G).

Skatteloven gir arbeidsgiveren rett til fradrag i inntekten, ikke bare for sin del av årspremien, men også i begrenset grad for innbetaling til premie- og reguleringsfond.

Medlemmer av enkelte landsomfattende yrkesorganisasjoner kan være med i kollektiv foreningspensjon. Medlemmene betaler selv premien, og skattemessig behandles slike ordninger likt med individuelle pensjonsforsikringer.

På grunn av enkel administrasjon med mer vil kollektive pensjonsforsikringer som hovedregel bli billigere enn individuelle forsikringer.

Individuelle pensjonsforsikringer kan kjøpes gjennom et livsforsikringsselskap og dekker det behov selvstendige yrkesutøvere og andre har for å supplere ytelsene fra folketrygden eller kollektive pensjonsordninger de er tilsluttet.

Siden 1952 har det vært gitt skattefradrag for innbetalinger til egen pensjonsforsikring etter bestemte regler. Reglene har vært endret flere ganger, senest 1997, da skattefradraget ble utvidet til å omfatte pensjonssparing gjennom bank og verdipapirfond, under fellesbetegnelsen Individuelle pensjonsavtaler (IPA).

IPA-reglene erstattet Egen pensjonsforsikring etter skattelovene (EPES). Samlet skattefradrag et enkelt år er maksimum kr 40 000 (1999). Det skulle ikke være løpende beskatning på avkastningen og ikke formuesskatt på innbetalte midler. Skattefordelene ble fjernet i 2006.

All innbetaling er båndlagt til pensjonsformål. Det vil si at pensjonsforsikringen ikke kan gjenkjøpes, og innskuddet i bank eller fond kan ikke tas ut før pensjonsalder.

Pensjonsforsikringer kan flyttes mellom forsikringsselskaper, men ikke fra forsikringsselskap til bank eller et verdipapirfond. Pensjonssparemidler kan flyttes mellom banker og verdipapirfond. Ved pensjonsalder må pensjonssparemidler i bank omgjøres til årlige utbetalinger, mens slike midler i verdipapirfond må konverteres i bank eller livsforsikringsselskap.

Pensjonsforsikring etter tidligere regelverk (EPES) må enten omgjøres til en IPA-forsikringskontrakt eller «fryses» som en fripolise. Den kan også konverteres til en IPA-kontrakt med investeringsvalg. Premiefond knyttet til en EPES-kontrakt kan benyttes til å øke ytelsene på kontrakten eller i en ny IPA pensjonsforsikring.

Både tjenestepensjoner og individuelle pensjoner blir beskattet som inntekt når de kommer til utbetaling. Samordningsloven av 1957, som gir regler om samordning av pensjons- og trygdeytelser, gjelder ikke for private pensjonsordninger, selv om vedkommende samtidig har pensjon fra annet hold.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.