Lønnspolitikk, betegnelse for de retningslinjer som legges til grunn for avlønningen av arbeidstakere.

Etter klassisk samfunnsøkonomi var arbeidsønnens størrelse et resultat av tilbudet og etterspørselen på arbeidsmarkedet.

I mellomkrigstiden så særlig John Maynard Keynes spørsmålet ut fra arbeidsledighetssituasjonen, og vurderte om lønnspolitikken var egnet til å skape full sysselsetting.

I tiden etter andre verdenskrig var problemstillingen særlig hvilken lønnspolitikk som bør følges i en situasjon med full sysselsetting og mangel på arbeidskraft. Et annet sentralt spørsmål har vært hvordan det kunne unngås at lønnstillegg ble «spist opp» av senere prisstigning.

Siden midten av 1980-årene, med betydelig arbeidsledighet, er hensynet til sysselsettingssituasjonen igjen blitt vesentlig i lønnspolitikken. I vid forstand berører lønnspolitikken hele den økonomiske politikken.

Tradisjonelt har utviklingen i Norge vært basert på den lønnspolitikk som ble ført av de to dominerende hovedorganisasjonene innen arbeidslivet, Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), senere også Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne.

Utgangspunktet har vært en fri forhandlingsrett for hovedorganisasjonene. Det ansees derfor for et forhandlingsspørsmål for disse organisasjonene om et lønnsoppgjør skal ta sikte på å tilgodese de lavest lønnede arbeidstakergrupper, og om dette skal skje ved særskilte lønnstillegg eller gjennom et lavtlønnsfond eller på annen måte.

Det er også et forhandlingsspørsmål om lønnsutviklingen for samtlige arbeidstakergrupper skal være den samme, for eksempel slik at det gis det samme prosentvise tillegg til alle, eller om andre lønnspolitiske prinsipper skal legges til grunn.

Det er også et forhandlingsspørsmål om lønnsoppgjøret skal skje sentralt, eller om det i større eller mindre grad skal skje lokale forhandlinger, forbundsvise forhandlinger, og så videre.

Uten å gripe inn i den frie forhandlingsrett kan staten gjennom samarbeid og kontakt med hovedorganisasjonene, påvirke lønnsutviklingen i den private sektor av arbeidslivet. Dette kan blant annet skje gjennom Kontaktutvalget. Av betydning er også Det tekniske beregningsutvalg. Direkte inngrep i lønnsoppgjør kan finne sted ved bruk av tvungen voldgift (tvungen lønnsnemnd), dersom dette blir vedtatt ved særskilt lov.

Særlig i 1970-årene spilte staten en aktiv rolle ved de samordnede lønnsoppgjør, hvor lønnstillegg, prisregulering, trygde- og skatteregler ble sett i sammenheng. Siden 1980-årene har staten i større grad overlatt lønnsutviklingen til organisasjonene og den frie forhandlingsrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.