Bøyning er i grammatikken endringer som skjer med et ord for å gi uttrykk for grammatiske forhold. Bøyning kan for eksempel vise at et substantiv er i flertall (hunder), eller at et verb angir noe som skjer i nåtiden (spiser).

Bøyning kan skje

  • Ved at det legges til bøyningselementer (affikser), vanligvis i slutten av ordet, såkalte bøyningsendelser (suffikser), for eksempel hest-er, kjør-te
  • Ved en indre forandring av ordet selv (såkalt indre bøyning): for eksempel mann – menn

Begge bøyningstypene kan også finnes på én gang: bok – bøk-er.

Bøyning med forstavelser (prefikser) finnes også i enkelte språk, for eksempel i arabisk.

Man skiller som regel mellom tre slags bøyning:

  1. Nominalbøyning (deklinasjon)
  2. Gradbøyning (komparasjon)
  3. Verbalbøyning (konjugasjon)

Nomen kan blant annet bøyes i tall og kasus. I norsk bøyes både substantiv og adjektiv i bestemthet: mann-en, det stor-e hus-et. Adjektiv bøyes i kjønn etter substantivet det står til: en stor mann, et stor-t hus.

Adjektiv og adverb kan få gradbøyning; i italiensk kan også substantivene få en superlativ, for eksempel cannonissimo, en meget stor kanon.

Verb kan bøyes i tid, person, tall og modus, i visse språk også i kjønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.