Bøyning eller fleksjon er endringer som skjer med et ord for å gi uttrykk for grammatiske forhold, for eksempel at et substantiv er i flertall (hunder) eller at et verb angir noe som skjer i nåtiden (spiser).

Bøyning kan skje

  • ved at det legges til bøyningselementer (affikser), vanligvis i slutten av ordet, såkalte bøyningsendelser (suffikser), for eksempel hest-er, kjør-te
  • ved en indre forandring av ordet selv (såkalt indre bøyning): for eksempel mann – menn

Begge bøyningstypene kan også finnes på én gang: bok – bøk-er.

Bøyning med forstavelser (prefikser) finnes også i enkelte språk, for eksempel i arabisk.

Man skiller som regel mellom tre slags bøyning:

  1. nominalbøyning (deklinasjon)
  2. gradbøyning (komparasjon)
  3. verbalbøyning (konjugasjon)

Nomen kan blant annet bøyes i tall og kasus. I norsk bøyes både substantiv og adjektiv i bestemthet:  mann-en, det stor-e hus-et. Adjektiv bøyes i kjønn etter substantivet det står til: en stor mann, et stor-t hus.

Adjektiv og adverb kan få gradbøyning; i italiensk kan også substantivene få en superlativ, for eksempel cannonissimo, en meget stor kanon.

Verb kan bøyes i tid, person, tall og modus, i visse språk også i kjønn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.