halvmåne (heraldikk)

Halvmåne opptrer i heraldikken gjerne sammen med fremstillinger av andre himmellegemer, for eksempel solskive eller stjerne.

Halvmånesymboler er kjent allerede fra oldtidens Mesopotamia, og halvmånen var vanlig som bitegn på greske og romerske mynter. Sol- og månebilder holdt seg i kristen middelalder, og halvmånen fikk en tilknytning til Jomfru Maria fra Johannes åpenbaring 12,1: «Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.» Halvmånen har spilt en stor rolle i europeisk heraldikk siden 1200-tallet. Den opptrer ofte i polske og rumenske adelige våpen. Flere norske slekter har ført våpen med halvmåne.

Som symbol er halvmåne ellers særlig kjent i Midtøsten. De persiske sasanidekongene hadde en halvmåne på sin tiara; senere har dette tegn vært i flittig bruk i islamske land, særlig hos tyrkerne (etter tatarisk forbilde) og deres arabiske vasaller. Halvmånen ble deres tegn, i motsetning til deres kristne fienders korsfane. Kombinasjonen halvmåne og stjerne ble ofte brukt av Det osmanske riket, og der ble det tatt inn i flagget i 1844. Halvmånen var ikke opprinnelig et symbol for Islam, men ble gradvis mer vanlig i arabisk kultur gjennom middelalderen. Det osmanske flagget ble forbilde for flagg i mange stater med Islam som dominerende religion – Egypt, Pakistan, Libya, Malaysia og flere.

Den islamske organisasjonen Røde halvmåne, som svarer til Røde Kors, har som emblem en rød halvmåne, hilal, på hvit bunn.