Fotokjemi, gren av kjemien som beskriver effekten av lys på kjemiske fenomener. Dette gjelder både effekter av synlig lys og elektromagnetisk stråling i form av gamma-, ultrafiolett og infrarød stråling.

En fotokjemisk prosess kan deles i to. I den første fasen absorberer molekylene (forbindelsen) strålingsenergien i form av lyskvanter (fotoner). Dermed bringes den i en eksitert tilstand. I andre fase vil flere ting kunne skje. En mulighet er at de overføres tilbake i sin grunntilstand ved at eksitasjonsenergien omdannes til varme eller ved at det sendes ut et lyskvant. Det siste fenomenet kalles luminescens (se også fosforer). En annen mulighet er at molekylene reagerer kjemisk.

En forutsetning for en fotokjemisk reaksjon er at eksitasjonsenergien overstiger aktiveringsenergien for reaksjonen. Belysning kan på denne måten få molekyler som normalt ikke reagerer med hverandre, til å reagere.

Grunnlaget for fotokjemien ble lagt av Grotthus i 1817 ut fra teoretiske studier og av J. W. Draper i 1843 ut fra eksperimentelle undersøkelser. Deretter har fotokjemien gjennomgått en rivende utvikling. Ved hjelp av lasere kan man nå studere prosesser som varer så kort tid som 10-15 s (femtoekund-spektroskopi). Den mest kjente og viktigste fotokjemiske reaksjonen er karbondioksidassimilasjonen i planter (se fotosyntese). Fotokjemiske reaksjoner er viktige innenfor atmosfærekjemien (se fotokjemisk smog). Også innenfor det praktiske liv spiller fotokjemiske prosesser en viktig rolle. F.eks. er den fotografiske prosessen av fotokjemisk art: Sølvbromid spaltes ved hjelp av lys.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.