Flytegrense (metallurgi) for metaller og legeringer er den spenningen som registreres i en strekkstav som belastes i strekk til det punkt der en definert plastisk tøyning (for eksempel 0,2 prosent) inntrer. Se strekkprøving.

Spenning er definert som strekklasten dividert på stavens tverrsnitt. Flytegrenser kan også observeres hos mange andre materialer som for eksempel visse typer plast, modellérmasser, kitt, trykkfarger og lignende.

De fleste byggkonstruksjoner er planlagt for at det bare er elastisk deformasjon som vil oppstå når strukturen belastes under bruk. Opphører belastningen, forventes det at strukturen gjenvinner sin opprinnelige form. En komponent som blir plastisk deformert og får en varig formendring, vil trolig ikke fungere som planlagt. For en konstruktør er det derfor viktig å vite ved hvilken belastning det valgte materialet begynner å deformeres plastisk. Overgangen fra elastisk til plastisk deformasjon kalles flytegrense og bestemmes ved egnede prøvestaver i strekk eller også ved trykk. Det er utarbeidet egne standarder for hvordan man bestemmer flytespenning for ulike materialer.

For noen materialer er overgangen fra elastisk til plastisk deformasjon en skarp grense, for eksempel for bløtt stål. For andre materialer er overgangen gradvis, for eksempel for aluminiumlegeringer, og vanskeligere å bestemme. I slike tilfeller velger man å definere flytegrensen som den spenningen som registreres ved en definert plastisk tøyning, for eksempel 0,2 prosent.

Flytegrensen ved strekk er ikke alltid lik flytegrensen ved trykk. Hvis deformasjonsmekanismen endres fra dislokasjonsforflytning ved strekk til tvillingdannelse ved trykk, vil man kunne registrere forskjellige verdier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.