strekkprøving

Strekkprøving er en metode brukt for å fastsette styrken og stivheten av materialer. I en strekkprøvemaskin strekkes en stav med bestemt lengde, tverrsnitt og form, og man måler kraft og forlengelse under forsøket.

Dersom en stav utsettes for en liten spenning får den en liten forlengelse som er proporsjonal med spenningen. Når spenningen avtar minsker forlengelsen. Under slike betingelser sies materialet å få en elastisk deformasjon. Hvis spenningen blir for stor, oppstår en permanent forlengelse som ikke går tilbake når spenningen avtar. Da har staven fått en plastisk deformasjon.

Vanligvis bestemmes følgende størrelser:

Flytegrensen eller strekkgrensen, det vil si spenningen som markerer overgang fra elastisk til plastisk deformasjon. Den angir hvor stor spenning som skal til for å gi staven en bestemt plastisk forlengelse (lik for eksempel 0,2 % varig forlengelse for metalliske materialer).

Bruddgrensen eller strekkfastheten, det vil si den maksimale spenning som kan måles ved strekkprøving av et materiale før brudd inntrer dividert med tverrsnittarealet av staven før forsøket begynner. Vanlig enhet er N/mm2.

Bruddforlengelsen, det vil si den relative prosentvise forlengelse av staven ved brudd (målt i forhold til en definert lengde på staven før strekking, for eksempel fem ganger stavdiameteren for en rund strekkstav).

Verdiene av disse størrelsene kan brukes i dimensjonering av konstruksjoner (for eksempel oljeplattformer), maskindeler og industrielle produkter. Metoden brukes særlig for å bestemme de mekaniske egenskapene til metaller og plast.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg