erobringen av Marstrand (1719)

Etter Karl 12.s død i desember 1718 forberedte dansk-norske styrker seg på å utnytte Sveriges svekkede posisjon ved å invadere Bohuslän fra Norge sommeren 1719. Danskekongen Frederik 4. kom selv for å kaste glans over felttoget. Den dansk-norske armeen på rundt 30 000 mann satte seg i bevegelse sørover i midten av juli og inntok snart Strömstad. Samtidig opererte betydelige dansk-norske flåtestyrker langs kysten sørover mot Göteborg. Men selv om de dansknorske styrkene hadde et klart overtak både til lands og til vanns, opptrådte de svært omstendelig og forsiktig. Dermed fikk svenskene god tid til å foreta en ordnet tilbaketrekning.

Kontreadmiral Peter Wessel Tordenskjold kommanderte en sterk dansk-norsk eskadre i skjærgården utenfor Göteborg. Oppdraget hans var å sørge for at de svenske flåtestyrkene ved Göteborg og Marstrand holdt seg i ro. Men Tordenskjold hadde ikke tenkt å holde seg passiv mens fienden var på vikende front. På eget initiativ hadde han bestemt seg for å angripe den svenske eskadren på Marstrand havn.

Det trange havnebassenget i sundet mellom selve Marstrand-øya og naboøya Koön i nordøst var beskyttet av kanonene på festningen Karlsten oppe på en høyde rett vest for byen samt en rekke batterier langs sjøkanten nord og sør for Marstrand by. I tillegg hadde svenskene anlagt et kraftig batteri på Hedvigsholm ute i sørenden av sundet. På havnen lå fem svenske linjeskip, to fregatter og flere andre krigsfartøyer. Selv om de manglet mannskap til å seile, hadde skipene tilstrekkelig med folk til å bemanne kanonene sine. Festningskommandanten på Karlsten, oberst Henrich Dankwart, og eskadresjefen, kommandør Erik Sjöblad, rådde altså over en formidabel ildkraft.

Likevel nølte ikke Tordenskjold med å angripe. Han hadde selv nøye rekognosert de svenske posisjonene på «et muskettskudds avstand». Kanskje hadde han fått rede på at Dankwart hadde en forholdsvis liten styrke til å forsvare festningen, batteriene og skipene – mindre enn 400 mann, medregnet Sjöblads sjøfolk. Tordenskjold hadde omtrent 800 soldater om bord på skipene sine.

Om kvelden 21. juli landsatte Tordenskjolds skip 600–700 soldater på nordøstsiden av Koön. De beveget seg raskt sørvestover til de nærmet seg sundet vis-à-vis Marstrand og Karlsten. Her gikk de i gang med å grave ut stillinger for skytset sitt. Det var farefullt arbeid, for svenskene fyrte løs med sine kanoner i et forsøk på å stoppe dem. Tordenskjold skrev i sin rapport: «Fienden ingen Fliid sparede at canonere med sine Galleaser, 1 pram, 3 Orlog-Skibe og Søndere Batterier, som og da og da lode sig høre, tilligemed Fæstningen, alt af grovt skiøt, som 36, 24 og 18 Pundige Canoner.» Tross denne intense ildgivningen klarte Tordenskjolds menn å etablere flere batterier med lette mortere (datidens bombekastere), og om formiddagen 22. juli åpnet de ild.

I første omgang ser det ut til at det dansknorske bombardementet konsentrerte seg om det svenske batteriet på Hedvigsholm. Selv om den fysiske virkningen må ha vært begrenset, for batteriet fikk ingen større skader, og ingen ble drept eller såret, var den psykologiske virkningen åpenbart stor, for samme ettermiddag sendte den svenske batterisjefen melding til Dankwart om at han ikke lenger kunne holde stand mot den heftige beskytningen. Dette godtok Dankwart og ga ordre om at kanonene skulle bli fornaglet (slik at fienden ikke kunne bruke dem), og batteriet skulle bli evakuert.

Med batteriet på Hedvigsholm ute av spill kunne Tordenskjold øke presset mot svenskene. Den påfølgende natten ble de dansk-norske batteriene på Koön forsterket med fire store mortere som snart begynte å skyte sine granater i høye buer over sundet og byen og ned over Karlsten festning. Neste dag sendte Tordenskjold noen av skipene sine mot den nordre innseilingen til Marstrand havn og begynte å bombardere strandbatteriene der. Deretter sendte han en galei og åtte sjalupper i angrep.

Da de dansk-norske fartøyene nærmet seg, oppga svenskene sine strandbatterier og trakk seg tilbake til festningen. Svenskenes kampmoral var åpenbart ikke på topp. Innseilingen var nå åpen. Tordenskjold landsatte raskt en styrke soldater som inntok batteriene og marsjerte mot byen. Mannskapene på de svenske skipene fryktet nå å bli avskåret fra festningen og flyktet i land, men først forsøkte de å senke skipene sine for å unngå at Tordenskjold skulle få tak i dem. De dansk-norske sjaluppene ilte inn på havnen og satte menn om bord på de svenske skipene for å hindre at de sank. Til Tordenskjolds store ergrelse lyktes de i å sikre seg bare ett linjeskip, én fregatt, én galeas og én stykkpram. Resten av de svenske skipene, deriblant fire linjeskip og én fregatt, ble senket, enten av sine egne mannskap eller av skyting fra festningen.

Tordenskjolds angrep 23. juli hadde likevel vært en overveldende suksess. Den svenske eskadren var utradert og flere landbatterier erobret. I tillegg ble Marstrand by okkupert av Tordenskjolds menn. Bare på Karlsten festning holdt svenskene fortsatt stand. Bombardementet av festningen fortsatte. Et heldig skudd traff noen kruttønner som straks eksploderte og startet en heftig brann i det høye tårnet. Selv om brannen ble slukket før den gjorde stor skade, må den ha satt en kraftig støkk i forsvarene og kan ha bidratt til ytterligere å ha svekket deres kampmoral. Samtidig hadde Tordenskjold startet et psykologisk spill for å knekke Dankwarts motstandsvilje og få ham til å overgi festningen. Tordenskjold sendte den svenske kommandanten flere oppfordringer om å overgi seg og lovet til gjengjeld milde betingelser. I tillegg forsøkte Tordenskjold å underminere garnisonens motstandsvilje ved å smugle inn brev der han lokket med belønning til dem som ville bidra til at festningen kapitulerte.

Det varte ikke lenge før Dankwart ga opp. 25. juli ble det inngått våpenhvile, og neste dag gikk Dankwart med på å kapitulere mot at han og hans menn skulle få beholde sin frihet og sine håndvåpen og bli fraktet over til det svenske fastlandet. Svenskene skulle marsjere ut fra festningen klokken tre om ettermiddagen 26. juli, men klokkeslettet ble passert uten at portene ble åpnet. Da gikk den utålmodige Tordenskjold opp til portene, fulgt bare av en trommeslager, og forlangte å bli sluppet inn. Svenskene adlød. Inne på festningsplassen traff Tordenskjold Dankwart. Han gikk inn i kommandantboligen og ble presentert for Dankwarts offiserer. Deretter ble svenskene med Tordenskjold ned i byen, der de drakk rødvin sammen til utpå kvelden. Slik ble erobringen av Karlsten festning fullbyrdet.

En svensk krigsrett dømte Dankwart til døden for å ha overgitt seg unødvendig, og han ble halshogd samme høst. Tordenskjold ble hedret og forfremmet til viseadmiral. Nå gikk den store nordiske krigen mot slutten, og krigstrettheten var stor på begge sider. Tordenskjold rakk likevel å utføre et siste angrep mot den svenske flåtehavnen ved Göteborg i oktober 1719. Åtte svenske krigsfartøyer ble brent og én galei erobret. Året etter ble det sluttet fred mellom Sverige og Danmark-Norge. Tordenskjold ble drept i en duell i 1721.

• den store nordiske krigen
• Peter Wessel Tordenskiold