erobringen av Marstrand

Etter Karl 12.s død i desember 1718 forberedte den norske militære ledelsen seg på å utnytte Sveriges svekkede posisjon ved å invadere Båhuslen fra Norge sommeren 1719. Danskekongen Frederik 4. kom selv for å kaste glans over felttoget. Den norske felthæren på rundt 30 000 mann under ledelse av kommanderende general Barthold Heinrich von Lützow satte seg i bevegelse sørover i midten av juli og inntok snart Strömstad. Etter dette ble den norske hæren liggende stille i leiren i Blomsholm utenfor byen.

Samtidig opererte betydelige dansk-norske flåtestyrker langs kysten sørover mot Göteborg. Men selv om de norske styrkene hadde et klart overtak både til lands og til vanns, opptrådte ledelsen omstendelig og forsiktig. Dermed fikk svenskene god tid til å foreta en ordnet tilbaketrekning.

Kontreadmiral Peter Tordenskjold kommanderte en dansk-norsk eskadre i skjærgården utenfor Göteborg. Oppdraget hans var å sørge for at de svenske flåtestyrkene ved Göteborg og Marstrand holdt seg i ro. På eget initiativ bestemte han seg likevel nå for å angripe den svenske eskadren på Marstrand havn.

Det trange havnebassenget i sundet mellom selve Marstrand-øya og naboøya Koön i nordøst var beskyttet av kanonene på festningen Karlsten oppe på en høyde rett vest for byen, samt en rekke batterier langs sjøkanten nord og sør for Marstrand by. I tillegg hadde svenskene anlagt et kraftig batteri på Hedvigsholm ute i sørenden av sundet. På havna lå flere svenske krigsfartøyer. Selv om de manglet mannskap til å seile, hadde de tilstrekkelig med folk til å bemanne kanonene sine. Kommandanten på Karlsten, oberst Henrich Danckwardt (1670–1719), og eskadresjefen, kommandør Erik Carlsson Sjöblad (1647–1725), rådde altså over en betydelig ildkraft.

Tordenskjold hadde selv rekognosert de svenske posisjonene på «et muskettskudds avstand». Kanskje hadde han fått rede på at Danckwardt hadde en forholdsvis liten styrke til å forsvare festningen, batteriene og skipene – mindre enn 400 mann, medregnet Sjöblads sjøfolk. Tordenskjold hadde omtrent 800 norske soldater om bord på skipene sine.

Om kvelden 21. juli landsatte de dansk-norske skipene 600–700 soldater på nordøstsiden av Koön. De beveget seg raskt sørvestover til de nærmet seg sundet vis-à-vis Marstrand og Karlsten. Her gikk de i gang med å grave ut stillinger for skytset sitt. Det var et farefullt arbeid, for svenskene skjøt heftig med kanoner for å stoppe dem. Tordenskjold skrev i sin rapport: «Fienden ingen Fliid sparede at canonere med sine Galleaser, 1 pram, 3 Orlog-Skibe og Søndere Batterier, som og da og da lode sig høre, tilligemed Fæstningen, alt af grovt skiøt, som 36, 24 og 18 Pundige Canoner.» Tross denne intense ildgivningen klarte de dansk-norske styrkene å etablere flere batterier med lette mortere (datidens bombekastere), og om formiddagen 22. juli åpnet de ild.

I første omgang ser det ut til at det dansk-norske bombardementet konsentrerte seg om det svenske batteriet på Hedvigsholm. Selv om batteriet ikke fikk større skader, og ingen ble drept eller såret, var den psykologiske virkningen åpenbart stor, for samme ettermiddag sendte den svenske batterisjefen melding til Danckwardt om at han ikke lenger kunne holde stand. Dette godtok Danckwardt og ga ordre om at kanonene skulle bli fornaglet (slik at de ble ubrukelige), og batteriet skulle evakueres.

Med batteriet på Hedvigsholm ute av spill kunne Tordenskjold øke presset mot svenskene. Den påfølgende natten ble de dansk-norske batteriene på Koön forsterket med fire store mortere som snart begynte å skyte sine granater i høye buer over sundet og byen og ned over Karlsten festning. Neste dag sendte Tordenskjold noen av skipene sine mot den nordre innseilingen til Marstrand havn og begynte å bombardere strandbatteriene der.

Da de dansk-norske fartøyene nærmet seg, oppga svenskene sine batterier og trakk seg tilbake til festningen. Innseilingen var nå åpen. Tordenskjold landsatte raskt en styrke soldater som inntok batteriene og marsjerte mot byen. Mannskapene på de svenske skipene fryktet nå å bli avskåret fra festningen og flyktet i land, men først forsøkte de å senke skipene sine for å unngå at fienden skulle få tak i dem. De dansk-norske sjaluppene ilte inn på havnen og satte menn om bord på de svenske skipene for å hindre at de sank. Til Tordenskjolds store ergrelse lyktes de i å sikre seg bare tre av dem. Resten av de svenske skipene ble senket, enten av egne mannskap eller av skyting fra festningen.

Angrepet 23. juli hadde likevel vært en suksess. Den svenske eskadren var utradert og flere landbatterier erobret. I tillegg ble Marstrand by okkupert. Svenskene holdt fortsatt stand på Karlsten festning. Bombardementet fortsatte, og et heldig skudd traff noen kruttønner som straks eksploderte og startet en brann i det høye tårnet. Selv om brannen ble slukket før den gjorde stor skade, må den ha satt en støkk i forsvarene. Samtidig hadde Tordenskjold startet et psykologisk spill for å knekke kommandant Danckwardts motstandsvilje og få ham til å overgi festningen. Tordenskjold sendte ham flere oppfordringer om å overgi seg og lovet til gjengjeld milde betingelser. I tillegg forsøkte han å underminere garnisonens motstandsvilje ved å smugle inn brev der han lokket med belønning til dem som ville bidra til at festningen kapitulerte.

Det varte ikke lenge før Danckwardt ga opp. 25. juli ble det inngått våpenhvile, og neste dag gikk han med på å kapitulere mot at han og hans menn skulle få beholde sin frihet og sine håndvåpen og bli fraktet over til det svenske fastlandet. De skulle marsjere ut fra festningen klokken tre om ettermiddagen 26. juli, men klokkeslettet ble passert uten at portene ble åpnet. Da gikk den utålmodige Tordenskjold opp til portene, bare fulgt av en trommeslager, og forlangte å bli sluppet inn. Svenskene adlød. Inne på festningsplassen traff Tordenskjold Danckwardt. Han gikk inn i kommandantboligen og ble presentert for Danckwardts offiserer. Deretter ble svenskene med Tordenskjold ned i byen, der de skal ha drukket rødvin sammen til utpå kvelden.

En svensk krigsrett dømte senere Danckwardt til døden for å ha overgitt seg unødvendig, og han ble halshogd 16. september 1719. Tordenskjold ble hedret og forfremmet til viseadmiral.

Nå gikk elleveårskrigen mot slutten. Krigstrettheten var stor på begge sider. På land var det ingen offensive operasjoner etter sommeren 1719. Den norske hæren lå i ro i leiren ved Blomsholm. I november 1719 ble det inngått en våpenhvile mellom Sverige og Danmark-Norge, og året etter ble det sluttet en fredsavtale mellom statene.

Marstrand og festningen ble okkupert av en norsk garnison. Festningen fikk også midlertidig tilbake navnet den hadde hatt mens den var norsk før 1659, Christiansten. Den ble levert tilbake til svenskene etter fredsslutningen i 1720.

• den store nordiske krigen
• Peter Wessel Tordenskiold
• elleveårskrigen

• Rockstroh, Knud Christian (1934). Krigens afslutning 1719–1720, bind 10 i Generalstaben, Bidrag til Den store nordiske krigs historie, København.