Edelgassforbindelser er kjemiske forbindelser hvor edelgassatomer er bundet til andre grunnstoffer med vanlige kjemiske bindinger.

Etter at edelgassene ble oppdaget i 1890-årene ble det gjort mange forsøk på å fremstille forbindelser av dem. I 1896 fremstilte Paul Ulrich Villard klatratforbindelser hvor edelgassmolekyler var fanget i hulrom i klatratstrukturen. Slike klatrater er ikke ordinære kjemiske forbindelse hvor byggestenene er bundet sammen med kjemiske bindinger. 

I 1924 foreslo Andreas von Antropoff (1878–1956) at ettersom edelgassene har åtte elektroner i ytterste skall, skulle de kunne danne opp til åtte kovalente bindinger. Linus Pauling forutsa i 1933 at edelgassene kunne danne forbindelser med fluor og oksygen. To av hans kolleger på Caltech prøvde å gjøre det, men lyktes ikke. Da oppsto myten om at slike forbindelser ikke eksisterte.

I 1962 fremstilte Neil Bartlett (1932–2008) og Rudolf Hoppe (1922–2014) uavhengig av hverandre, forbindelser mellom xenon og fluor. Særlig Bartlett ble nominert mange ganger til Nobelprisen i kjemi, men de fikk den ikke, sannsynligvis på grunn av Paulings forutsigelse.

Senere er det laget flere edelgassforbindelser med de tyngre edelgassene. Xenonforbindelser er de vanligste, men krypton- og radon-forbindelser er også fremstilt.

Det har hatt betydning for utviklingen av teoretisk og praktisk kjemi at myten om at edelgassene ikke reagerte med andre stoffer ble avlivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.