Edelgassforbindelser er kjemiske forbindelser hvor edelgassatomer er bundet til andre grunnstoffer med vanlige kjemiske bindinger.

Etter at edelgassene ble oppdaget i 1890-årene ble det gjort mange forsøk på å fremstille forbindelser av dem. I 1896 fremstilte Paul Ulrich Villard klatratforbindelser hvor edelgassmolekyler var fanget i hulrom i klatratstrukturen. Slike klatrater er ikke ordinære kjemiske forbindelse hvor byggestenene er bundet sammen med kjemiske bindinger. 

I 1924 foreslo Andreas von Antropoff (1878–1956) at ettersom edelgassene har åtte elektroner i ytterste skall, skulle de kunne danne opp til åtte kovalente bindinger. Linus Pauling forutsa i 1933 at edelgassene kunne danne forbindelser med fluor og oksygen. To av hans kolleger på Caltech prøvde å gjøre det, men lyktes ikke. Da oppsto myten om at slike forbindelser ikke eksisterte.

I 1962 fremstilte Neil Bartlett (1932–2008) og Rudolf Hoppe (1922–2014) uavhengig av hverandre, forbindelser mellom xenon og fluor. Særlig Bartlett ble nominert mange ganger til Nobelprisen i kjemi, men de fikk den ikke, sannsynligvis på grunn av Paulings forutsigelse.

Senere er det laget flere edelgassforbindelser med de tyngre edelgassene. Xenonforbindelser er de vanligste, men krypton- og radon-forbindelser er også fremstilt.

Det har hatt betydning for utviklingen av teoretisk og praktisk kjemi at myten om at edelgassene ikke reagerte med andre stoffer ble avlivet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.