dukke

Dukke. Fra venstre: Kinesiske dukker fra tidlig 1900-tall. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

– Samiske dukker, 1910. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Schwartzwald-dukke (Tyskland) med menneskehår, ca. 1930. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Den fotomodell-lignende Barbie-dukken har vært populær blant både barn og voksne samlere siden den kom på markedet i 1959.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Dukke. «Baby Born» er navnet på disse livaktige babydukkene med alt tenkelig ekstrautstyr, fra engangsbleier, mat og narresmokker til klær, møbler, barnevogner og bilsikring.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

En dukke er en miniatyrfremstilling av et menneske, oftest beregnet som leketøy for barn.

Faktaboks

etymologi:

norrønt dokka

Dukker i eldre kulturer

Arkeologiske funn viser at dukker har vært kjent fra de eldste tider hos egyptere, grekere, romere, amerikanske urfolk, inuiter og i Orienten; de var laget av tre, bein, leire eller stein, og formen hadde bare i grove trekk likhet med en menneskeskikkelse. I sin tidligste form har dukker hatt religiøs betydning. I Østen ble de tilbedt som inkarnasjoner av forfedrenes ånder, ofte i egne templer, av visse afrikanske folk ble de brukt ved utøvelse av magi. Man laget da en dukke som man påførte skader og sykdommer, og mente at den person dukken representerte ville få de samme sykdommer, da helst med dødelig utgang. Dukker har også hos mange folk vært tilbedt som guddommelige inkarnasjoner, og hos enkelte folkeslag finner man fremdeles dukker i bruk som talismaner eller amuletter.

Dukker i middelalder og nyere tid

Som leketøy er dukker kjent fra middelalderen, ofte sammen med husgeråd i miniatyr, og avspeiler sin tids stilart og mote gjennom skiftende epoker. De har vært laget av voks, porselen, pappmasjé eller stoff, i senere tid også av gummi eller plast. Formen har utviklet seg fra det primitive eller stiliserte, gjennom naturalistiske kopier av voksne personer, til den moderne dukke. Den er laget så lik barnet selv som mulig, med myk kropp, bøyelige lemmer med fingre og tær og naturtro ansikt. Mange moderne dukker har også naturlig hår og kan skrike, blunke med øynene, væte seg og gå.

Dukkeutstyr og ulike karakterer

I likhet med barnet selv får dukkene klær og annet utstyr som kan tas av og på. Man kan si at dukker over alt i verden ved siden av å være til underholdning for barna, også har en oppdragende funksjon, idet de tjener som en innføring i de voksnes liv. Det lages også dukker som representerer forskjellige karaktertyper og med mer individuelt preg enn de vanlige dukker, ofte til bruk som suvenirer, i tablåer, dukkefilm eller dukketeater. Visse dukker gir i våre dager grunnlag for verdensomspennende virksomheter, for eksempel Barbie-dukkene, som er blitt lansert gjennom en utstudert markedsføring.

Norsk dukkeproduksjon

Den Norske Dukkefabrikk i Drøbak ble etablert i 1948 av Ingeborg Drangsholt. De tidligste dukkene ble laget etter engelske støpeformer. På det meste arbeidet 85 personer i Den Norske Dukkefabrikk, 35 på fabrikken og 50 hjemmearbeidende.

En av de klassiske, norskproduserte dukkene er Anne-dukken, som ble produsert av firmaet Åsmund S. Lærdal i Stavanger i årene 1950-1965. Anne-dukken var produsert i mykplast og ble solgt i tusenvis av eksemplarer, også til utlandet.

I 1960 introduserte firmaet en dukke i voksen størrelse til bruk i førstehjelpsopplæring. Resusci Anne blir fortsatt produsert, nå av firmaet HLR – Laerdal Medical, og har trent over 400 millioner mennesker i livsviktige ferdigheter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg