disiplinærloven

Lovens kapittel 1 handler om lovens virkefelt. Disiplinær refselse er aktuelt dersom en vernepliktig soldat eller militært ansatte overtrer eller forsømmer militære tjenesteplikter som følger av lov, reglement, instruks, direktiv, forskrift eller rettmessig ordre. Den som overtrer eller forsømmer seg mot militær skikk og orden kan også refses, som for eksempel krenkende eller annen upassende atferd. Endelig kan vernepliktige eller militært ansatte som begår en straffbar handling på militært område, mot andre vernepliktige eller militært ansatte, eller mot eller ved bruk av militært materiell refses. Sivilt ansatte i Forsvaret kan ikke refses i fredstid.

Refselse kan bare ilegges for forsettlige og uaktsomme forhold (handlinger og unnlatelser).

Refselse brukes til å opprettholde militær disiplin. Militær disiplin, altså at instrukser og ordrer følges, anses viktig i Forsvaret og bidrar til at Forsvaret er mer effektivt. En refselse markerer overfor den refsede og andre militære at overtredelsen er uakseptabel og ikke må gjentas.

Loven skal også ivareta hensynet til den enkeltes rettssikkerhet, herunder vedkommendes menneskerettigheter. Refselse regnes ikke som straff i norsk strafferett, og forbudet mot dobbeltstraff kommer dermed i utgangspunktet ikke til anvendelse. I utgangspunktet kan dermed vernepliktige og militært ansatte både refses og straffes for samme forhold, for eksempel etter militær straffelov eller straffeloven. Men dette kan være problematisk og potensielt i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen og dermed norsk rett, fordi Den europeiske menneskerettskonvensjonens tilleggsprotokoll nr. 7 inneholder et forbud mot gjentatt forfølgning («dobbeltstraff»). Det gjelder særlig ved bruk av det kraftigste refselsesmidlet – arrest.

Sanksjonene refselse og straff ligner altså på hverandre og flere av de samme hensynene ligger bak. Et forhold skal derfor normalt ikke refses dersom forholdet blir anmeldt og straffeforfulgt. Dersom en person først er refset, skal det tas hensyn til refselsen ved straffutmålingen i en senere straffesak. Ilagt refselse vil kunne medføre noe mildere straff.

Lovens kapittel 2 handler om de ulike formene for refs, refselsesmidlene. Følgende refselsesmidler kan brukes:

1. Arrest
2. Bot
3. Frihetsinnskrenkninger
4. Irettesettelse

For samme forhold kan bare ett enkelt av refselsesmidlene brukes.

Arrest er det kraftigste refselsesmidlet og innebærer at den refsede låses inn på et rom egnet for formålet (gjerne kalt «kakebu») i inntil 20 dager.

Bot innebærer at den refsede må betale en nærmere fastsatt bot, altså et pengebeløp. Boten fastsettes på grunnlag av det tjenestetillegget som gjelder for vernepliktige i tjeneste.

Frihetsinnskrenkninger kan gå ut på at den refsede må holde seg i leiren eller om bord i et fartøy i inntil 30 dager, mens de andre får dra på perm eller lignende.

Irettesettelse er en formell form for advarsel. Det skilles mellom streng irettesettelse og simpel irettesettelse, avhengig av hvor alvorlig forholdet er. Irettesettelse skiller seg fra tilsnakk, korrigering og andre former for alminnelige tilrettevisninger. En alminnelig tilrettevisning, tilsnakk og korrigering er altså ikke refselse. Det samme gjelder pålegg om å utføre eller gjenta tjeneste som er forsømt eller dårlig utført, for eksempel ordre om omvask.

Kollektive reaksjoner i refselseshensikt er forbudt.

Lovens kapittel 3 handler om disiplinærorganene, altså hvem som kan refse, og deres kompetanse. Enhver offiser som fast eller midlertidig fører kompanisjefs eller tilsvarende eller høyere kommando kan refse undergitt personell, typisk militært personell i egen avdeling. En kompanisjef har normalt kapteins grad. Det er i utgangspunktet personellets nærmeste foresatte (leder) som skal gi refs. Det betyr at det normalt er kompanisjefen som skal utstede refselsesordre til personer i hans eller hennes kompani.

Generaladvokaten eller krigsadvokatene kan bistå militær sjef i saker om refselse. Militært personell kan også kontakte krigsadvokatene i Sør-Norge eller Nord-Norge for å forhøre seg om regelverket i disiplinærsaker eller militære straffesaker.

Lovens kapittel 4 inneholder saksbehandlingsregler for refselse, altså hvordan man skal gå frem når noen refses. Den som refser må være habil og sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst før refselse ilegges. Personen som vurderes refset må informeres om saken og gis adgang til å forklare seg (kontradiksjon).

Den saken retter seg mot har rett til å la seg bistå av vernepliktig i tjeneste, tillitsvalgt eller militært ansatt. Vedtak om refselse skal være skriftlig, underskrevet og datert. Videre skal vedtaket angi hvem som refses, beskrivelse av forholdet og hvilken lov, instruks og lignende som er overtrådt, samt opplysninger av betydning for utmålingen av refselsen.

Vedtak om refselse gis i form av en refselsesordre som forkynnes ved høytlesning på oppstillingsplass eller et kontor. Den som refses kan vedta refselsen eller ta betenkningstid på 48 timer, og i løpet av den tiden vurdere å klage på refselsen.

Lovens kapittel 5 omhandler retten til å klage til høyere myndighet. Den refsede kan klage over refselsen til høyere sjef, som normalt er nærmeste sjef i oberststilling eller tilsvarende. Klagen må fremsettes skriftlig eller muntlig innen 48 timer. I kapittelet finnes nærmere regler om klagebehandlingen.

Lovens kapittel 6 inneholder regler om klagenemnda. Dersom den refsede ikke får medhold i klagen til høyere sjef, kan den refsede klage videre og bringe saken inn for en klagenemnd nedsatt av Forsvarsdepartementet. Klagenemnden består av tre personer.

Lovens kapittel 7 omhandler domstolsprøving. Dersom den refsede ikke når frem med klagene kan den refsede ta ut søksmål og få prøvet saken for domstolene etter reglene i tvisteloven. Domstolsbehandling er altså først aktuelt når alle klagemuligheter er oppbrukt.

Lovens kapittel 8 inneholder særregler for norsk personell som tjenestegjør ved internasjonal enhet.

Lovens kapittel 9 har regler om iverksetting av refselse og bestemmer at en refselsesordre skal iverksettes uten opphold, altså så snart som mulig. Det gjelder med mindre det er forhold som tilsier utsatt iverksettelse.

Lovens kapittel 10 inneholder regler om tilsyn med utøvelsen av refselsesmyndighet.

Lovens kapittel 11 inneholder særlige regler om generaladvokaten, førstekrigsadvokatene og krigsadvokatenes rolle i refselsessaker.

Lovens kapittel 12 inneholder krigstidsbestemmelser, altså særregler som gjelder i krig.

Lovens kapittel 13 inneholder diverse bestemmelser.

Loven er nærmere presisert i forskrift 16.12.1988 nr. 1033 om disiplinærreglement for Forsvaret og militært arrestreglement.