Den armenske kirke, eg. den armenske apostoliske kirke, kirke i Armenia, verdens første nasjonalkirke; den har også medlemmer i Midtøsten, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

I lære og liturgi er kirken nær beslektet med den gresk-ortodokse kirke. De armenske kristne er imidlertid monofysitter, se monofysitisme.

Kirken ledes av to katholikater, det ene siden 1441 i Etsjmiadzin, Armenia, og vanlig regnet som kirkens overhode, det andre fra 1921 i Antilyas, Libanon (har tilslutning bl.a. fra kirken i Nord-Amerika, som omfatter om lag halvparten av det totale medlemstallet) samt to patriarkater (i Konstantinopel og Jerusalem).

Kristendommen kom til Armenia før utgangen av 100-tallet. Den egentlige misjonær var Gregor Lysbringeren. I 280-årene vant han kongen (Tiridates 3) for kristendommen, og Armenia ble 301 det første land hvor kristendommen ble statsreligion. Gregor ble i Caesarea innviet til den første katholikos (patriark) for den armenske kirke. En senere patriark, Sahak den store, oversatte sammen med Mesrop Bibelen til armensk (ca. 390) og la derved grunnen til en litteratur på dette språket.

Da perserne på 400-tallet erobret landet, ble kirken utsatt for harde forfølgelser. Under araberne blomstret kirken igjen opp tross harde ytre kår. Flere hundre tusen ble massakrert av tyrkerne i årene 1895–1915, og de overlevende ble tvunget ut av tyrkisk Armenia.

Ved flere anledninger har kirken søkt forbindelse med andre kirkesamfunn, og i slutten av middelalderen trådte en del av den i union med Roma.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.