Språkfunksjoner er beskrivelser av måter vi bruker språk på. Språklig kommunikasjon brukes til forskjellige formål, for eksempel å uttrykke følelser eller å påvirke andre. Mange slike funksjoner har spesifikke uttrykk i språket som de er assosiert med. For eksempel er interjeksjonen «au!» assosiert med følelsen smerte

Det finnes forskjellige definisjoner av de ulike funksjonene, men det er vanlig med denne grunnleggende tredelingen:
  1. Å uttrykke talerens tanker og følelser (ekspressiv funksjon)
  2. Å representere verden (referensiell eller informativ funksjon)
  3. Å påvirke samtalepartneren eller leseren (mellommenneskelig eller appellativ funksjon)

Én enkelt språkfunksjon kan dominere i en konkret ytring. For eksempel vil interjeksjoner som «au!» og «oi!» primært være ekspressive, mens det å påkalle noens oppmerksomhet («Du?», «Unnskyld?») primært vil være appellative. Men også disse ytringene har andre funksjoner samtidig. Å stønne «au!» informerer samtidig andre om din smerte, og inviterer implisitt til anerkjennelse og kanskje medfølelse.

Studier viser at vi bruker flere ekspressive uttrykk når vi er sammen med andre enn når vi er alene. Det tyder på at slike funksjoner har betydning.

I henhold til funksjonelle språkteorier er språkfunksjonene grunnlaget for språkets oppbygning. Ekspressivt, mellommenneskelig og referensielt innhold er da ikke bare typer mening som vi kan skape med språk, men som vi med nødvendighet skaper i og med at vi uttrykker oss språklig.

Den referensielle språkfunksjonen er til stede i en ytring gjennom de prosesser, objekter og omstendigheter som representeres. Som regel uttrykkes prosesser gjennom verbaler, objekter gjennom nominale uttrykk og omstendigheter gjennom adverbiale uttrykk. Ettersom en setning i norsk i det minste må ha et verbal, vil vi alltid uttrykke en eller annen prosess, for eksempel «Det snør». Men i tillegg vil vi som regel også knytte ulike «deltakere» til prosessen, for eksempel utøver, mål og instrument: «Pernille (utøver) skrev søknaden sin (mål) med blyant (instrument).» Vi kan også angi omstendighetene for prosessen: «Pernille skrev søknaden sin med blyant på vei til intervjuet

Den ekspressive språkfunksjonen viser seg i hvordan talerne uttrykker sin holdning til det de sier. Dette gir seg blant annet utslag i ytringens modalitet. Vi kan ta som eksempel de modale hjelpeverbene i norsk (skulle, ville, måtte, burde, kunne). Disse har som funksjon å modifisere innholdet i en ytring slik at det framstår som mer subjektivt, enten fordi det blir framsatt som mer eller mindre sikkert eller sannsynlig, eller fordi det blir presentert som et uttrykk for talerens vilje, ønsker eller krav. For eksempel kan en påstand gjøres mindre sikker ved å bruke ulike modale hjelpeverb: «Det skal være mye sopp i skogen i år.» «Det være slik det henger sammen.» Hvis vi ikke bruker modalt hjelpeverb i disse setningene, framsetter vi saksforholdet som sant eller objektivt gitt («Det er mye sopp i skogen i år», «Det er slik det henger sammen» og så videre). Men det å forplikte seg til sannheten av et saksforhold er også en måte å vise sin holdning til det på. Man viser at man tror på det man sier. Dermed vil enhver ytring si noe om talerens holdning til saksforholdet i og med valget av finitt verbal (modalverb eller ikke). Setningsoppbyggingen innebærer altså valg som med nødvendighet formidler ekspressivt innhold.

Den mellommenneskelige språkfunksjonen viser seg blant annet i hvilke språkhandlinger vi utfører overfor adressaten, altså om vi lover henne noe, om vi truer henne, om vi påstår noe, om vi ber henne om noe, og så videre. Som regel vil formen på setningen (spørresetning, bydesetning eller utsagnssetning) peke i retning av en viss type språkhandling. Og selv om setningsformen ikke bestemmer entydig hvilken handling vi ønsker å utføre, så vil den likevel være et vesentlig element når deltakerne skal tilskrive en ytring funksjon som språkhandling. Dermed er setningstype med på å skape mellommenneskelig mening i en ytring.

Allerede i retorikken lå det et funksjonelt perspektiv på språk, uttrykt som at en tale skulle behage, belære og bevege. Den skulle med andre ord uttrykke talerens etiske og verdimessige holdninger (etos), gi et sannferdig bilde av virkeligheten (logos) og appellere til publikums følelser (patos).

Av nyere teorier om språkfunksjoner kan vi nevne psykologen Karl Bühlers (1934) beskrivelse av språket som symbol (representasjon), symptom (uttrykk) og signal (appell). Filosofen Jürgen Habermas (1984) bygger videre på denne inndelingen i sin universalpragmatikk og relaterer den til en subjektiv, en objektiv og en sosial verden. Her spesifiserer han de allmenne gyldighetsbetingelsene for kommunikative handlinger. I den subjektive verden er kravet til gyldighet oppriktighet. I den objektive er kravet sannhet, mens i den sosiale verdenen er kravet legitimitet, det vil si deltakernes sosiale rettigheter og forpliktelser overfor hverandre.

Språkviteren Michael Halliday (1985) bruker språkfunksjonene som grunnlag for å forstå språket som struktur, altså som ordforråd (leksikon) og grammatikk. Siden funksjonene er på et overordnet nivå, blir de kalt metafunksjoner. Han slår sammen den ekspressive og appellative funksjonen til en mellompersonlig (interpersonal) funksjon, som organiserer språket som handling. Videre har han en ideasjonell funksjon, som organiserer språket som refleksjon, det vil si som uttrykk for erfaringsbasert og logisk mening. Til slutt har han en ny og annerledes funksjon, den tekstuelle. Den er knyttet til hvordan språklige elementer knyttes sammen til en koherent tekst.

Andre teoretikere har foreslått andre språkfunksjoner. Antropologen Bronislaw Malinowski (1923) regner med en kontaktfunksjon (fatisk funksjon), som består i å opprettholde kontakt og fellesskap blant deltakerne, og dessuten en rituell eller magisk funksjon, som blir særlig framtredende i ulike seremonier. Språkviteren Roman Jakobson (1978) har tilføyd en poetisk funksjon, som retter oppmerksomheten mot selve framstillingsformen, og en metaspråklig funksjon, som angår koden som blir brukt (som for eksempel i: «Hva betyr fatisk?»). Disse funksjonene er mer knyttet til hva deltakerne fokuserer på i det enkelte tilfellet, og ikke til den systematiske sammenhengen mellom kommunikasjon og språksystem. Det er derfor mer naturlig å kalle dette kommunikative funksjoner enn språkfunksjoner.

  • Berge, Kjell Lars; Coppock, Patrick & Maagerø, Eva (red.) (1998). Å skape mening med språk. En samling artikler av M.A.K. Halliday, R. Hasan og J.R. Martin. Cappelen Akademisk Forlag.
  • Svennevig, Jan (2009). Språklig samhandling. Innføring i kommunikasjonsteori og diskursanalyse. Cappelen Damm Akademisk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.