antisionisme

På et vis er sionismen en eldgammel tankeretning, i den forstand at det alltid har eksistert jøder som har ønsket å gjenopprette en jødisk stat i Palestina. Det gir imidlertid liten mening å snakke om antisionisme før sionismen oppsto som en moderne politisk ideologi, med mål om å opprette en jødisk stat, på slutten av 1800-tallet.

Som en politisk posisjon av noen betydning kan man trolig identifisere den moderne antisionismens opprinnelse i debatter i det russiske tsar-riket på begynnelsen av nittenhundretallet. Dette riket var hjemland for en majoritet av Europas jøder, og det var herfra flesteparten av de tidlige jødiske innvandrerne til Palestina kom.

På grunn av det store antallet jøder i det russiske riket, samt deres stilling som en spesielt undertrykket og diskriminert gruppe, sluttet mange jøder opp om radikale politiske strømninger. Det ble viktig for de radikale gruppene å overbevise jøder om å slutte opp om den russiske revolusjonen heller enn om den jødiske nasjonalismen, sionismen.

Blant jøder i det russiske imperiet hadde det jødiske revolusjonære partiet Bund (Algemeyner Yidisher Arbeter Bund) stor oppslutning. Bund gikk inn for jødisk kulturell autonomi. Det vil si at de var motstandere av sionismen og ideen om å opprette en jødisk stat. Men de var også motstandere av total jødisk assimilasjon inn i majoritetssamfunnet. I det meste av perioden fra det ble dannet i 1897 til den russiske revolusjonen i 1917 inngikk Bund som en fraksjon i det russiske sosialdemokratiske partiet. De viktigste fraksjonene i dette partiet var mensjevikene og Vladimir Lenins bolsjeviker.

I en viss grad var debattene for og mot sionisme en debatt blant jøder. Mange jøder var verken sionister eller bundister, men inngikk i de andre fraksjonene i det sosialdemokratiske partiet, eller i andre radikale partier. Altså var mange av dem tilhengere av jødisk assimilasjon.

Lenins antisionisme ble imidlertid den versjonen som skulle få størst innflytelse. Lenin var en sterk motstander av antisemittismen, som han anså som en strategi for å splitte og villede arbeiderklassen i dens kamp for revolusjonen. En viktig del av Lenins antisionisme var at han hevdet idéen om en jødisk nasjon i seg selv var et produkt av antisemittismen. På tross av at Bund eksplisitt kritiserte sionismen, kritiserte Lenin deres begrep om kulturell autonomi, som han beskrev som en form for sionisme. Enhver tilslutning til noen form for jødisk identitet kunne dermed kritiseres som sionisme. Dette skulle bli en antisionistisk gjenganger, både i og utenfor Sovjetunionen

Frem til staten Israel ble opprettet i 1948, var det ikke gitt at en jødisk stat nødvendigvis måtte ligge i det geografiske området Palestina, selv om de fleste sionister gikk inn for dette. Dermed dreide debatter om sionismen seg i veldig liten grad om hva som eventuelt skulle skje med Palestinas arabiske befolkning. Antisionisme før 1948 var derfor i hovedsak motstand mot ideen om at jøder utgjør en nasjon. Antisionister var i all hovedsak assimilasjonister. Det vil si at de mente jøder ikke skulle ses som en nasjonal gruppe, men at de burde assimileres inn i majoritetssamfunnene i de landene de levde.

Fra og med 1948 forsvant ideen om at en jødisk stat kunne opprettes noe annet sted enn i Palestina. Dermed ble antisionismen også uløselig knyttet til staten Israel. Imidlertid skulle det fortsatt gå lang tid før europeisk antisionisme primært kom til å dreie seg om palestinernes rettigheter. Dette i motsetning til blant palestinerne selv: Man kan av åpenbare grunner si at den palestinske nasjonalbevegelsen hele tiden har vært en antisionistisk bevegelse.

Sovjetunionen støttet opprettelsen av staten Israel i 1948. Imidlertid skulle Sovjetunionen og dets allierte snart bli antisionismens fremste fanebærer. I de siste årene før Josef Stalin døde i 1953, benyttet den sovjetiske ledelsen anklager om sionisme som et verktøy for å igangsette utrenskninger i partiapparatet. Utrenskningene rammet primært jøder, men også ikke-jøder. I Slansky-saken i Tsjekkoslovakia i 1952-1953 ble flere ledende partimedlemmer, hvorav de fleste var jøder, anklaget for å konspirere med sionister og andre anti-sovjetiske elementer.

Den sovjetiske og østblokk-kommunistiske antisionismens hovedinnhold var anklager om at spesifikke jødiske individer deltok i sionistiske konspirasjoner mot Sovjetunionen og kommunismen. Det gjelder også for den nye bølgen med sovjetisk antisionisme som inntraff etter seksdagerskrigen i 1967. I forskningen er det konsensus om at denne formen for antisionisme er antisemittisk.

På 1960-tallet oppsto en rekke radikale ideer og bevegelser som til sammen går under betegnelsen «det nye venstre». Fra Israel ble dannet i 1948 og frem til seksdagerskrigen i 1967, var antisionisme nærmest ukjent i Vest-Europa og USA. Dette begynte å endre seg med det nye venstres reaksjon på seksdagerskrigen.

I den ikke-arabiske verden er det først med det nye venstres antisionisme etter 1967 at palestinernes rettigheter har blitt antisionismens grunnpilar. Kort forklart er resonnementet dette: Sionismen er en rasistisk ideologi og Israel er en illegitim stat fordi den ble opprettet på land som tilhører palestinerne.

Likevel inneholdt denne nye antisionismen også ofte argumenter om at jødene ikke er en nasjon, kun en religiøs gruppe, som bør fortsette å leve spredt i en rekke forskjellige nasjonalstater. De aller fleste av det nye venstres antisionister avviste at det skulle finnes noen forbindelse mellom antisionisme og antisemittisme.

Etter 1967 ble det stadig mer vanlig å kritisere Israel, dets okkupasjon av palestinske områder, og mer generelt statens politikk mot palestinerne og nabostatene. Dette, som på 1960-tallet var noe radikalt nytt, er i dag langt på vei allment akseptert. Det er i den forbindelse viktig å påpeke at kritikk av Israel ikke er det samme som antisionisme. Kritikk av Israel er antisionistisk kun hvis den hevder at Israel er en illegitim stat. Det er ikke antisionisme om man mener eksistensen av en jødisk stat i Palestina er legitim, men kritiserer visse aspekter ved dens politikk.

Kritikk av antisionismen hevder gjerne at det å hevde at sionisme er mindre legitim enn andre former for nasjonalisme er en type implisitt antisemittisme. Et typisk antisionistisk svar på denne kritikken er at sionismen er mindre legitim enn andre nasjonalismer fordi det er den eneste nasjonalismen som bygger på fortrengningen av en annen nasjon, palestinerne. I den sammenheng er det verdt å nevne at antisionister så sionismen som unikt illegitim, ikke kun som en blant flere former for nasjonalisme, lenge før palestinernes rettigheter ble en del av antisionismen.

• sionisme
• antisemittisme
• jødenes historie
• Israels historie

• Lars Fischer, The Socialist Response to Antisemitism in Imperial Germany (Cambridge: Cambridge University Press, 2007)
• Åsmund Borgen Gjerde, ”The Politics of Explanation: Histories of the European Left and Israel”, Rethinking History 21, nr. 3 (2017): 439—454
• Jonathan Judaken, ”So What’s New? Rethinking the ’New Antisemitism’ in a Global Age”, Patterns of Prejudice 42, nr. 4—5 (2008): 531—560
• Brian Klug, ”No, anti-Zionism is not anti-semitism”, The Guardian, 3. Desember 2003.
• Robert Wistrich, From Ambivalence to Betrayal: The Left, the Jews, and Israel (Lincoln: University of Nebraska Press, 2012)