Ytre Nordhordlandbunad (kvinne)

Til festbunaden brukes rødt liv. Det lages i høyrødt klede, og har skjæring som er tett ringet i halsen, med rette framkanter. Livet kantes med krokakvarde i gul og grønn silke. I en periode ble det tatt i bruk krokakvarde i ull. Mest brukt i dag er silkekvarde med eller uten perler. Innenfor kvarden kan det brukes ei flettet, gullfarget snor. Den gullfargede snora skal bare være rundt hals og framkanter. Noen liv er kantet med silkeband, og da bruker en perlebrodert bringeduk. Slike liv kan også ha en kant av hvite perler innafor kantebandet. Bunadnemnda har kopiert et liv ved Osterøy Museum, og det ble levert inn til Bunad- og folkedraktrådet for vurdering.

Det mørke livet lages i mørkeblått eller svart toskafts ullstoff eller klede, og er kantet med grindvevde band som har rødt mønster på hvit bunn. Det kan også brukes en renningstråd med grønt i kanten på de røde banda. Fasongen er som på det røde livet.

Beltet og bringeduken har opprinnelig ulike mønster. Til det røde livet brukes også samme type ullbroderte bringeduker, men i tillegg kan en se kombinasjoner av ullbroderi og perler eller perlebroderte bringeduker. Flere mønstre er kopiert etter gamle bringeduker.

Beltet lukkes med ei metallspenne foran.

Til bunaden med rødt liv brukes ulike stakker i enten svart eller mørkeblått. Den eldste typen kalles smårukkestakk, som er en piperynkestakk. Den yngste typen kalles flatfoldastakk. Begge typene har glatt fangbredde. Den første har grindvevde band nederst, mens den andre har svarte fløyelsband. Den ene typen kalles smårukkestakk, som er en piperynket stakk med glatt fangbredde. Dette er en eldre type stakk enn den andre, som kalles flatfoldastakk. Den første har grindvevde band nederst, mens den andre har svarte fløyelsband. Til det mørke livet brukes den rynkede stakken, og bandet nederst er likt som på livet.

Da bunadnemnda la fram utkast til festbunad med rødt liv for Bunad- og folkedraktrådet, hadde de også lagd en variant av stakken. Det var et kypertvevd stoff i ull. Stakken er foldelagt som den andre, men har ikke fløyelsband nede.

Til de to ulike livene brukes samme skjorte. Det er ei linskjorte med rynkeparti rundt halskragen og på ermene. Krage og mansjetter er brodert med klostersøm eller av og til uttrekkssøm.

Da bunadnemnda hadde utkast til festbunad inne til vurdering hos Bunad- og folkedraktrådet, hadde de kopiert ei skjorte som nå er i bunadnemndas eie. Det er ei bomullsskjorte med enkel uttrekkssøm ved halssplitten, på håndlinningene og halskragen. Bunadnemnda hadde kopiert skjorta i lin, og fikk råd om at den også kunne lages i bomull.

Til det røde livet brukes hvitt forkle. Det lages i lin, og har bord med dobbel uttrekkssøm som broderes på sjølve forklestoffet. Nedenfor borden er forklestoffet dobbelt – som en brei fald. Falden er omtrent like brei som borden. Langs sidene har forkleet austmannarenning eller hullfald, og det er rynket til ei linning i livet. Forkleet er gjerne fem til sju centimeter kortere enn stakken. Ett forkle er kopiert etter et bevart gammelt forkle, og er vurdert av Bunad- og folkedraktrådet.

Til disse forklærne brukes det forkleband som festes i livet og de kan erstatte beltet. De lages med samme bunnfarge som stakken, og har vertikale striper i flere farger. Det fins flere ulike forklær i bruk. Noen er bare stripete i ulike bredder og med ulike farger, mens andre har smettet mønster i rødt og hvitt i tillegg. Til disse forklærne brukes det forkleband som festes i livet, og de kan erstatte beltet.

Tradisjonelt har det vært ulike hodeplagg for ugifte og gifte kvinner i området. De ugifte har brukt band i håret. Måten å stelle håret på før en har satt det opp med bandet, har variert gjennom tida. En må anta at samme måte å sette opp håret på har vært brukt både i Masfjorden og de andre områdene i Nordhordland. Dette elementet ved den tradisjonelle draktskikken er tatt opp igjen i bunadbruken. Fordi mange ikke har langt hår, er det lagd løse rogger som settes på hodet. Mange velger å bruke slike løse rogger sjøl om en egentlig har langt nok hår til å sette det opp.

I den siste tida håroppsetting med såkalt hårtråd, som bandet ble kalt, var i tradisjonell bruk, ble det gjort slik: Håret ble delt i to like deler, med midtskill fra isse til nakke. Bandet ble lagt på tvers i nakken, og surret tett rundt hver halvdel av håret. En kunne gjerne skjøte på med garn eller annet materiale for å få det til å se ut som håret var fyldig. De ferdigsurrede «pølsene» ble så lagt i en krans rundt hodet. Til ekstra fint ble det brukt såkalt bore i tillegg. Det var et rødt band som ble lagt rundt hodet foran roggene, med et svart eller rosemønstret band oppå, som ble festet i nakken med ei lita sølvspenne. I den siste tida slik bore var i bruk, var den gjerne lagd ferdig som et svart eller mønstret band med røde kanter.

I dag brukes ei slik bore som alternativt hodeplagg for ugifte til bunaden, uten roggene.

Hodeplagget for gifte kvinner er til bunaden som til den tradisjonelle folkedrakta – kvithue med vøling. Det er denne vølingen eller vøvlingen som skiller mellom Indre og Ytre Nordhordland. Indre Nordhordland har brukt valk under kvithua.

Vølingen blir i dag lagd av papp. En tjukk ståltråd hjelper til å stive av langs ene kanten, og utenpå er vølingen trekt med hvitt bomullslerret.

Kvithua, eller linhua, er i slekt med hetta i Hallingdal og Valdres, og har etter det Aagot Noss skriver antagelig utgangspunkt i linhatten, som er kjent fra 1300-tallet. Linhua er lagd av et rektangulært stykke hvitt lerret, i lin eller bomull. Bredda på stoffet er tilpasset hodet til brukeren, mens lengda har variert gjennom tida og kanskje også fra sted til sted. En regner med at de lengste linhuene er de yngste. I ene enden er stoffstykket tett rynket sammen, slik at det dannes en sirkel. I sirkelen er det gjerne brodert en rosett i flere farger.

Når en setter på dette hodeplagget, deler en håret i to like deler, slik at en får midtskill eller "bein reik". Har en langt hår, flettes det og settes opp bak ørene. Vølingen blir satt på foran flettene og hektet sammen i nakken. Deretter settes linhua over vølingen og hektes også sammen i nakken. Linhua blir på den måten hengende nedover ryggen som en pose.

Trøya til bunaden er ei såkalt lasketrøye. Trøya lages av mørkeblått eller svart klede, og blir kantet med rosemønstret band som har svart bunn. Bolen på trøya følger snittet til livet, men går lenger ned enn det, og ermene er i ett stykke. I ryggen er det sydd inn ei kile som gir vidde der trøya går ut over hoftene.

Det brukes gjerne en understakk i et stødig stoff, ofte rød bomull med rynkekappe nederst, pyntet med svarte band.

Det brukes svarte strømper.

Det er vanlig å bruke en halsknapp i skjortekragen, ei sølje i bringa samt mansjettknapper. Til rødt liv brukes gylt sølv, ellers brukes oksidert sølv. Gifte kvinner kan bære stølebelte med sølvstøler, og noen har fangband til beltet, sjøl om det ikke er tradisjonsbelegg for det i Nordhordland. Både ugifte og gifte kan bruke andre belter med sølvspenne. Det kan være såkalt kammaspenne eller jomfruspenne.