Tryllefløyten

Emanuel Schikaneder som Papageno på forsiden av Albertis førstetrykk av librettoen i 1791, Wien.

Utsnitt av et ufullendt Mozartportrett, et oljemaleri av Joseph Lange, 1782–83. Mozart-Museum, Salzburg.

Av /KF-arkiv ※.

Tryllefløyten er en tysk opera (syngespill) i to akter med musikk av Wolfgang Amadeus Mozart og libretto av Emanuel Schikaneder. Operaen regnes som det desiderte høydepunktet i wiensk syngespilltradisjon, og er blant verdens mest spilte operaer. Den anses også som den første store tyske operaen, og inneholder noen av operahistoriens mest kjente arier (for eksempel Nattens dronnings koloraturarie «Der Hölle Rache»).

Faktaboks

Også kjent som

Die Zauberflöte, K620

Urpremieren fant sted 30. september 1791 på forstadsteateret Theater auf der Wieden i Wien. Tryllefløyten var en umiddelbar suksess med hele 20 fremføringer en måned etter premieren, og mer enn 200 fremføringer innen 1800.

Tilblivelse

Tryllefløyten var Mozarts siste opera, men hans første helaftens opera med tysk tekst etter Die Entführung aus dem Serail (Bortførelsen fra Seraillet). Operaen ble komponert etter forespørsel fra Emanuel Schikaneder som var skuespiller, librettist og teaterdirektør ved Theater auf der Wieden. Schikaneder var også den første i rollen som Papageno.

Ikke alle detaljene rundt komposisjonsprosessen er kjent, men det antas at Mozart startet å komponere våren 1791 og at mesteparten var ferdig innen juli. I prosessen samarbeidet Mozart tett med Schikaneder. Mozart tok slik aktivt del i librettoens utforming.

Parallelt med komponeringen av Tryllefløyten komponerte Mozart også La clemenza di Tito – en opera seria bestilt til keiser Leopold IIs kroning til konge av Bøhmen i Praha 6. september 1791. Musikalske forbindelser forekommer mellom disse operaene. Etter premieren på La clemenza di Tito dro Mozart tilbake til Wien for å ferdigstille Tryllefløyten som hadde premiere 24 dager senere.

Libretto

Schikaneder modellerte librettoen på Christoph Martin Wielands eventyrsamling Dschinnistan (1786, 1787 og 1789). Schikaneders originallibretto har derimot ikke blitt overlevert. Den tidligste overleverte librettoen er boktrykkeren Ignaz Albertis førstetrykk som ble utdelt til publikum på operaens premiere. Albertis trykk avviker flere steder fra Mozarts håndskrevne partitur.

Musikk

Musikken i Tryllefløyten kjennetegnes med svært stor stilistisk spennvidde og sofistikert språk. Mozart hentet inspirasjon fra et bredt spekter av musikalske stiler og tradisjoner, blant annet:

  • ornamentert vokalstil fra opera seria
  • ensembler fra opera buffa
  • storskala finaler
  • strofisk folkelig Lied
  • høytidelig sublim enkelhet i Lied-aktig form
  • barokke kontrapunktiske strukturer i Johann Sebastian Bachs musikkstil (den berømte Geharnischtenszeneer for eksempel en koralbearbeidelse av den protestantiske koralen «Ach Gott, vom Himmel sieh darein»)

I likhet med majoriteten av tyske syngespill på 1700-tallet har Tryllefløyten talt dialog og ikke sungne resitativer.

Handling

Handlingen foregår ikke i en bestemt historisk epoke, men i en fiktiv «samtid» med mange henvisninger til antikkens Egypt. I operaen møter vi blant annet den politisk-religiøse lederen Sarastro og den despotiske enkedronningen Nattens dronning. Sistnevnte forsøker å få tak i maktvåpenet den «altødeleggende solkretsen». Deres diametralt motsatte politiske holdninger artikuleres med kontrasterende musikalske stiler.

Vi møter også prinsen Tamino og prinsessen Pamina (med en musikalsk stil i tråd med samtidens estetiske idealer), og «naturmenneskene» Papageno og Papagena fra Wiens populærteatertradisjon (kjent for deres volkslied-duett og Vogelfänger-arie).

Resepsjon

Handlingen i Tryllefløyten har vært objekt for mange tolkninger og kontroverser. Mange anerkjennes ikke i moderne forskning. Dette gjelder blant annet teoriene om at librettoen ikke ble skrevet av Schikaneder (den såkalte Gieseke-myten), at Mozart og Schikaneder i all hast endret handlingen (kjent som Bruchtheorie), at Mozart av økonomiske grunner var tvunget til å ta imot Schikaneders tilbud, eller at Schikaneders teater var nær ved å gå konkurs før Tryllefløyten.

En fortolkningstradisjon som har fått mye oppmerksomhet, er en tradisjon som så Tryllefløyten som en direkte allegori for frimurernes ritualer og symboler. Mozart var fra 1784 aktiv frimurer, og mange har på bakgrunn av dette tolket Tryllefløyten som en «frimureropera». Nyere forskning er tilbakeholden for å se Tryllefløyten som en direkte frimurerallegori, men anerkjenner som regel dens frimurerinnhold. Et viktig nyere bidrag er fra egyptolog og kulturantropolog Jan Assmann som gav en politisk tolkning av operaen som et innvielsesritual for kommende herskere (Pamina og Tamino) i en ny perfekt stat.

Operaen er også en «dannelsesopera»: Den skulle ikke bare underholde, men også «danne» og «opplyse» publikum. Den har slik en klar parallell til dens samtids tidsånd hvor Europas intellektuelle (og mange politiske) ledere så den politiske framtiden i opplysning og samtidens dannelsestanke. Opplysningenes høydepunkt kan ses i operaens sluttscene hvor Schikaneder foreskrev at teateret skulle «forvandles» til en «sol»: Nattens dronning og hennes hjelpere går under og opplysningens lys feires av de innviede (og publikum).

Oppsetninger i Norge

Tryllefløyten har blitt satt opp mange ganger i Norge, både i tysk og norsk versjon. Enkeltnumre fra operaenble tidlig en del av norsk konsertrepertoar, og den første kjente oppsetning av operaen i sin helhet ble produsert i 1862 av Kristiania Norske Theater.

Den Norske Opera og Ballets oppsetning fra 2015 med Atle Antonsen som Papageno har fått mye oppmerksomhet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Assmann, Jan (2005) Die Zauberflöte. Oper und Mysterium. München: Carl Hanser Verlag.
  • Buch, David J. (2004) Die Zauberflöte, Masonic Opera, and Other Fairy Tales,International Musicological Society, 76(2), 193–219.
  • Branscombe, Peter (1991) W. A. Mozart: Die Zauberflöte. Cambridge [bl.a.]: Cambridge University Press.
  • Cairns, David (2007) Mozart and his Operas. London; New York; Toronto [bl.a.]: Penguin books.
  • Heartz, Daniel (1983) La clemenza di Sarastro. Masonic Benevolence in Mozart’s Last Operas, The Musical Times, 124(1681), 152–157.
  • Kunze, Stefan (1984) Mozarts Opern. Stuttgart: Reclam.

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg